Det samfunnet har skapt av oppfatninger rundt sittestilling er så inngravert i vår bevissthet at man kan undre seg om det noen gang kan endre seg. Disse oppfatningenes fødsel og utbredelse kan spores langt tilbake i tid, har fått ekstra momentum de siste århundrene og dominerer vårt bevissthet den dag i dag. De bygger utelukkende på sosiokulturelle fenomen og en snever biomekanisk forståelse av helse (les mer f.eks. HER, HER og HER).

Oppfatningene dreier seg om en «korrekt» eller «optimal» sittestilling og at våre uvaner er å innta «feil» sittestilling eller «dårlig» sittestilling.
Den «korrekte» sittestilling er oppfattet å være oppreist, med rett rygg, rumpa ut, brystet fram og hodet hevet. Konsekvensen av «dårlig» sittestilling er smerter, ubehag og skader, samt en god dose dårlig moral og karakter.

Denne infeksjonen av oppfatninger synes nærmest resistent mot vitenskap og formidlingen av den, mens den samtidig har superspredere i alle lag av helseformidling og media. Bare se på frekvensen av saker og antall eksperter med råd om, og produkter/behandling til, sittestilling under hjemmekontor-pandemien, eh… jeg mener korona-pandemien, og den selvoppfyllte profetien av alle advarsler. Har folk vondt så er det hjemmekontoret sin skyld, eller så SKAL det være hemmekontorets skyld. Enn så velment det er har jeg en følelse av denne massive oppmerksomheten heller mater våre eksisterende oppfatninger, enn at det endrer på dem. Noen gode unntak drukner i tsunamien av resten.

Forskningen de siste tiårene har oppsummert vist oss at:

  • Ingen spesiell sittestilling er funnet som årsak til plager.
  • Ingen spesiell sittestilling kan sies å være «riktig» eller «optimal».
  • Folk uten smerter og plager velger helt naturlig andre sittestillinger enn illusjonen om «optimal» sittestilling»
  • Folk inntar gjerne automatisk mer «lutet» eller «sammensunket» sittestilling, fordi dette er det mest energibesparende og naturlige å gjøre.
Infografikk oversatt av Norsk Fysioterapeutforbunds Faggruppe for manuellterapi.

Les mer her om at det er på høy tid å ta sittestillingen ut av ligningen der for mye stillesitting er nevneren: «Rett deg opp» – Skal vi ta sittestillingen ut av stillesittingen?

Demoniseringen av sittestilling blir nesten som å demonisere det å gå, dersom folk hadde like mye vondt i leggene som i rygg, nakke og skuldre. Eller å skylde på hvordan vi går som årsak til vondter i hode, skulder, kne og tå. HEY… det er faktisk noen som gjør akkurat det. Gaitline selger sko med punchlinen at 70% av menneskene går feil og at deres helt spesielle sko (i motsetning til en kvintillion andre skomodeller, skulle man tro) ballanserer både fot, kroppsholdning og selve livet. Ser du hvor jeg vil? Dette er nivået, og det passerer over hodene på oss som er hjelpesløst forført så langt inn i reduksjonismens og overmedikaliseringens pengegalopp at det fremstår som riktig.

Nytt studie er en vekkerklokke som ringer?

En nylig studie undersøkte folks vanemessige sittestilling og selvoppfattede «optimale» sittestilling, samt i hvilken grad de trodde sin vanemessige sittestilling reflekterte den «optimale» sittestilling. 100 personer med snittalder på ca 28 år deltok. De var friske, hadde ingen ryggplager og full bevegelighet i rygg og bekken. Forskerne fant at:

  • INGEN mente at den vanemessige sittestillingen de inntok i undersøkelsen var «optimal». Altså; ALLE mente sin egen naturlige vanemessige sittestilling var sub-optimal.
  • ALLE deltagerne endret sittestillingen sin når de ble bedt om å innta en «optimal» sittestilling.
  • Det viste seg også å være tydelige kjønnsforskjeller. Kvinner inntok en mer oppreist selvopplevd «optimal» sittestilling enn menn.

Forfatterne avslutter med å skrive i artikkelen: Sosial forurensning av vanlig tro og stereotyper om holdning, inkludert at oppreist sittestilling er bedre enn å slappe av, kan delvis forklare disse resultatene, ettersom holdningsadferd sannsynligvis gjenspeiler tro på «optimal» sitteposisjon. Dessverre ser det ut til at helsepersonell ofte gir stillingsråd basert på ikke-bevisbaserte meninger.

Å tilfredstille løsninger og svare på hvordan man skal forholde seg til å gi råd om sittestilling og nyanseringer for personsentrert hjelp, ligger ikke til denne bloggen. Ikke er jeg sikker på om jeg kunne klart det heller på en god og nyansert måte, fordi jeg ikke vet hvilken vaksine som treffer hvem. Dette bør helst være et individuelt anliggende, ikke en helsehjelp gjennom kollektiv micromanagement og hyperbevissthet om egne kroppslige avvik fra et imaginært ideal. Èn vei til bedre kunnskapsbasert praksis er å reflektere over hva som IKKE bør gjøres, sies eller spres. Noen ganger kan det faktisk være et bedre utgangspunkt enn en oppskrift på hvordan det skal gjøres. For da må man anerkjenne det og erkjenne det. Jeg tenker alltid på en passasje fra Louis Gifford’s Aches and Pains når det kommer til den utrettelige sosiale råd-duellen om sittestilling:

«A major clinical thing is that if we believe that good posture is sitting with a good lordosis, with the computer all set up so the eye level is at xyz cm’s above below and around the screen or whatever, and your head has to be just like this and your TMJ just like that and your feet all angled at three fifths of your four fifths frig-all – then we’re inadvertently giving ischemia a big leg-up.

The best sitting posture is what we all do without thinking about it – we wriggle and MOVE, we slump and lean forward, we lean back and we put our feet up, we sit upright and we twist, we cross our legs and we sit on our feet and don’t ever tell me that this is WRONG’.«