Atlaskorrigering – alternativ arvesynd?

Atlaskorrigering har lenge vært en så søk greie at jeg bare har ristet oppgitt på hodet av det (og sannsynligvis forsterket min allerede «medfødte feilstilling»). Imidlertid har jeg stadig hørt mer og mer om det. Om omreisende «atlaseksperter» og klinikker som tilbyr det. Og sist; NRK med en gladsak der en mann mirakuløst ble bra etter behandling i England til en samlet sum (inkl. undersøkelse i fancy MR-maskin) av 80’000 kroner. Eksistensen, markedsføringen og forklaringene bak slike behandlingsmetoder som atlaskorrigering bidrar bare til å hemme den kollektive helsekunnskapen. Kulturelle og nærmest religiøse fenomener forfører særlig håpefulle og sårbare. Overbeviste misjonerer sin tro og tilbyr frelse. 

---

Mytologi

I følge bibelen er alle mennesker født med arvesynd og gjør oss til fortapte sjeler som trenger frelse for å komme til himmelen. Likheten er slående når «atlasterapeuter» hevder at de fleste mennesker med en eller annen plage eller lidelse har «feilstilling» av atlas. Eller, egentlig har omtrent alle mennesker «feilstilling» av atlas, i følge disse terapeutene. Nyfødte starter sågar livet med en slags produksjonsfeil, på grunn av den «tøffe fødselen». Det skaper all mulig helsetrøbbel om den ikke blir «korrigert». Man er (nærmest) en fortapt sjel, under høy risiko for å ikke utvikle seg normalt og sårbar for lidelser. Frelse er da nødvendig for å unngå å havne i fortapelsen, og misjonærene som kan «korrigere» djevelskapen stiller opp med et eventyrlig narrativ som spenner seg fra gresk til anatomisk mytologi.

Den greske titanen Atlas deltok, i følge mytologien, i titanenes kamp mot gudene og Zevs sin side. Zevs straffet ham ved å la ham stå på jorda og bære himmelhvelvingen på sine skuldre, og således forhindre at de to gjenopptok deres opprinnelige omfavnelse. En vanlig forvirring er at Atlas bærer jordkloden på sine skuldre og har sitt opphav i den berømte skulpturen Farnese Atlas, en romersk kopi av en hellenistisk statue hvor Atlas holder en solid klode på skuldrene som tvinger ham til å støtte det ene kneet mot bakken.

Den øverste nakkevirvelen har fått navn etter guden Atlas fordi den bærer hodet. Følgelig blir logikken at vekten av hodet på nakkevirvelen atlas tvinger helsen i kne. Et lite stykke på vei bærer altså den anatomiske myten om atlas noe riktig ved seg; Den bærer hodet. Hodeskallen ligger oppå atlas, den første og øverste nakkevirvlen. Det er videre en del kjente patologiske tilstander som kan skape ekte feilstilling av atlas (f.eks. ved revmatisk sykdom, genetiske tilstander og traumer). Vi kan også nevne det «atlasterapeutene» påpeker hvis det først skulle være noe galt med denne virvelen, nemlig alle vitale organer og strukturer som passerer den: blodårer, nerver og ikke minst sentralnervesystemets motorvei ned fra hjernen, ryggmargen. I tillegg til de vanlige og nødvendige strukturene som støtter og beveger ethvert ledd; leddbånd og muskler. Følgelig; skulle atlas virkelig stå unormalt skjevt skulle det kunne gi følgetilstander. Plausibelt. Scenen er dermed satt for kremmerne innen helse: Sykeliggjør det normale, fortell et forførende eventyr og selg det syndige folket. Din atlas er feilstilt – du behøver frelse!

Hva er «atlaskorrigering»?

«Atlaskorrigering» er (nær sagt) selvsagt en amerikansk oppfinnelse og har vært i praksis i ca 40 år. Her er forklaringene som går igjen bak «atlaskorrigering»:

• Når det er en feilstilling av atlas, blir den interaktive kommunikasjonen mellom hjernen og resten av kroppen forstyrret, og det kan føre til nevrologiske defekter.
• Selv den aller minste forflytning av atlas fra sin korrekte anatomiske og fysiologiske posisjon kan ha negative konsekvenser på hele muskel- og skjelettsystemet, kroppsholdning, sirkulasjonssystemet og det parasympatiske nervesystemet, så vell som kroppen generelt.
• Slik feilstilling kan være tilstede ved fødsel (til og med når fødsel har skjedd ved keisersnitt) og kan bli forverret ved traumer, som feks whiplash.
• Feilstilling av atlas finnes gjennom nøye manuell undersøkelse av nakken. Dette krever en spesiell teknikk og en atlasteknikkers spesialtrenede fingre. Det brukes også bildediagnostikk.
• Det hevdes at det er derfor bare noen få terapeuter, og enda færre doktorer, som kan evaluere posisjonen til atlas på en korrekt måte. Nesten ingen kan gjøre noe for å reversere feilstillingen og uten den riktige teknikken, som feks ATLANTOtec®, er det ikke mulig å løse problemet.
• Behandlingen kan enten gjøres manuelt ved skånsom massasje/trykk på spesielle punkter eller ved et fancy ortogonalt instrument som banker eller sender lyd- eller sjokkbølge inn mot virvelen.

Informasjonen spinner rundt samme forklaringer hos alle tilbydere av atlaskorrigering.

Det er ETT problem (atlas) som ligger bak ALLE plager (se senere), og det skal ofte bare EN bitteliten «justering» til for å løse problemet permanent.

Er det for godt til å være sant, så er det som regel det.
Og det skal liksom være den helhetlige tilnærmingen «atlasterapeutene» påberoper seg.

Videre framhever de kroppens selvhelende kapasitet. Den må bare ha litt hjelp med å «få på plass» en virvel først. Og du må bare betale litt for det. Denne behandlingsmetoden er ikke en anerkjent behandlingsmetode (med sine forklaringer) i vitenskapelig medisin og inneholder alle ingredienser for pseudovitenskap og kvakksalveri.

Pseudovitenskap

Pseudovitenskap er en påstand, tro, eller praksis som blir presentert som vitenskapelig, men som ikke holder seg til den vitenskapelig metode. Et felt, praksis eller kunnskapsbase kan med rimelighet kalles pseudovitenskapelig når det presenteres som i tråd med normene til vitenskapelig forskning, men beviselig ikke klarer å tilfredsstille disse normene. Jeg har funnet mange proklameringer om at «atlaskorrigering» er basert på empiri og studier, men har ikke klart å funnet noen seriøse publiserte studier eller fagfellevurderinger (peer review) av verken diagnostiseringen eller behandlingseffekten. Ingen! (og jeg skal selvfølgelig vurdere min holdning dersom slikt blir meg presentert). Derimot finner jeg mye selvmotsigelser, overdrevne eller ubeviselige påstander og en overavhengighet av bekreftelse gjennom pasient-anekdoter.  

Paul Offit har satt opp 4 måter alternativ medisin blir kvakksalveri:

1. «…ved å anbefale mot konvensjonelle terapier som er hjelpsomme.» «Atlasterapeutene» hevder ofte at behandlingsmetodene deres ikke ENDA er anerkjent av den vitenskapelige medisinen. En klassisk taktikk for å diskreditere den vitenskapelige medisinen som selvsagt ikke kan kurere alt. Og det skinner videre gjennom at denne behandlingen visstnok bedre enn de vitenskapelig anerkjente; at det bl.a. er mer skånsomt (enn hva andre behandlere gjør), det fikser direkte på årsaken til lidelsene og det funker fantastisk (bedre enn noen annen behandling oppfunnet av mennesker). Vitenskapen bare vet det ikke enda.
2. «…ved å promotere potensielt farefulle terapier uten adekvate advarsler.» Nå er det ingen grunn til å tro at «atlasjustering» per se er noe farlig. Tvert i mot er selve behandlingen sannsynligvis harmløst. Derimot promoterer man en udokumentert behandling og dermed forledes pasientenes helseforståelse gjennom vrangforestillinger om kropp og smerte.
3. «…ved å tømme pasientens bankkontoer»
4. «…ved å promotere magisk tenking»

Den posturale-strukturelle-biomekaniske modell’s fall har lært oss:

1. Feilstilling av ryggvirvler, eller såkalt subluksasjon, som opphav til lidelser er forkastet som hypotese for lengst (av de som anerkjenner vitenskapen). Subluksasjon, eller instabilitet, av atlas kan riktig nok som nevnt forekomme ved store traumer, ved enkelte revmatiske sykdommer eller genetiske tilstander. Men da er det snakk om patologisk feilstilling/instabilitet. Atlasterapeuter har ekstrapolert sjeldne tilstander til å være naturlige forekomster hos de fleste.
2. Feilstilling av atlas, slik det menes av «atlasbehandlerne», er (nærmest) umulig å diagnostisere med hendene. Det er her snakk om anatomisk ubetydelige «feilstillinger».
3. Ryggvirvler (som skjelettet for øvrig) har helt normale, små og individuelle anatomiske variasjonene. De er sjelden symmetriske. Ryggraden er dessuten sjelden snorrett. Det er nærmest umulig å kunne vite hva som er normalt eller ikke for den enkelte person – det vil si at man kan ikke skille slik «feilstilling» fra personens normale anatomi.
4. Virvlene har 2 små leddflater mellom seg. Også her er det ofte små anatomiske variasjoner, faktisk også mellom høyre og venstre side. Utformingen på disse leddflatene påvirker bevegeligheten og kan gi naturlig usymetrisk bevegelse (så lite at man ikke kan se det for hver virvel). En slik variasjon er vinkelen som leddflatene står i mellom de øvre nakkevirvlene. Man kan dermed ikke bestemme hva som er endret i bevegelighet eller posisjon, fordi man ikke kan vite hva som er normalt for den enkelte.
5. Videre er det overveldende bevis for at en vurdering av grad av bevegelighet mellom virvler ikke er til å stole på. Ei heller er det sannsynlig at slike eventuelle funn skal ha noe betydning. Det er rett og slett normale variasjoner blant oss.
6. Vi kan heller ikke stole på det vi kjenner gjennom fingrene. Særlig graden av bevegelighet mellom virvler og f.eks. forskjellen mellom høyre og venstre ledd (mellom virvlene). Vi har en tendens til å finne det vi tror vi skal finne, finne mønster der det ikke er noe mønster (apofeni). Særlig hvis vi lover det gjennom renomme og markedsføring. Dessuten ligger det til grunn at aller rygger, virvler og bevegelser skal være like hos alle. Når det er grunntanken vil man klassifisere normale variasjoner som «avvik», eller «feilstilling».
7. Vi vet at strukturelle funn på bildediagnostikk har dårlig sammenheng med symptomer, og er oftest normalfunn. Man finner ALLTID noe på f.eks. MR enten du har smerter/plager eller ikke, og faktisk i nesten alle aldre. Det rare er at alle som reiser utenlands til spesielle undersøkelser for titusenvis av kroner ALLTID kommer hjem med en lang liste funn og forklaringer som støtter opp om håpet om en diagnose som ikke er funnet hjemme av en av verdens beste helsetjenester.

Man har altså ingen anelse om hva som er, eller skal være, normalt for den enkelte person man diagnostiserer. Dermed kan man ekstremt sjelden kunne vurdere om atlas er «feilstilt» eller ikke.

At man kan varig endre posisjonen til atlas, eller en annen ryggvirvel, eller hvilken som helst knokkel for den saks skyld, med denne type behandling er dessuten en fullstendig anatomisk utopi. Skulle det så lite til ville isåfall det å leve med jordas gravitasjon få atlas til å hoppe ut av posisjon før du rekker å si «altlasprofilax». Et hopp på trampolinen eller et nikk på ballen ville vært invalidiserende. Å se opp på himmelen eller tørke håret med håndduk ville sendt atlas i «feil» posisjon. Du kunne ikke engang lagt hodet på puta om kveldene uten risiko.

Betydningen av slike strukturelle faktorer som atlaskorrigering legger til grunn som forklaring vet vi i dag har lite betydning for utvikling og opprettholdelse av smerte.

Dessuten har man sett at mennesker etter traumer i øvre nakke ofte har degenerative forandringer (samme som aldersrelaterte forandringer) som skaper endrede biomekaniske forhold. Dette er noe som naturlig øker i omfang med alder og vil endre noe på funksjonen (f.eks. redusert bevegelighet, redusert høyde på mellomvirvelskivene). Dette gir undersøkelsen av «feilstilte» atlaser enda mindre grad av troverdigheten. Det er også vist at mennesker med revmatoid artritt, der instabilitet i øvre nakke er en kjent tilstand som rammer noen, ofte har subluksasjoner («feilstillinger») UTEN symptomer. Tenk revmatiske og skjeve fingre: man «brekker» dem ikke på plass, eller varsomt skyver dem på plass med varme hender.

Jeg antar (helt udokumentert) at de fleste (alle?) pasienter som oppsøker en «atlasterapeut» får «påvist» feilstilt atlas, at de blir behandlet og at de blir behandlet på nøyaktig samme måte.

Hvis den antakelsen er riktig er det rart å hevde at det må en av ytterst få med ekstraordinære evner til for å fastslå at atlas er feilstilt. Det er videre rett og slett ikke troverdig at det skal finnes noen få begavede terapeuter som med hendene kan endre på et menneskes anatomi, som ikke alle de andre millioner av behandlere kan. Og det blir videre for dumt at en liten puls, eller skånsom berøring, skal kunne permanent korrigere posisjon til en virvel som skal ha vært feilstilt, i mange år eller fra fødsel.

Ukritisk media

«Atlaskorrigering» er tilsynelatende intet annet enn en overtro med et teorigrunnlag som er spunnet på enkelte alvorlige patologiske tilstander, misledende forklaringer, forførende lovnader og ispedd en dæsj guddommelighet.

Når riksdekkende media lager ukritiske sensasjons-saker om enkeltmennesker som på mirakuløst vis har blitt helbredet av «atlaskorrigering» i utlandet for titusener av kroner, er det ikke bare en gladsak. Det er også:

• Å gi misvisende informasjon til folket.
• Det eroderer den kollektive helsekunnskapen.
• Det livnærer vrangforestillingene i befolkningen om årsaksforhold til smerter og realistisk prognose av behandling.
• Det gir lidende folk falske forhåpninger om frelse og sender mange av dem til en luftspeiling for tusenvis av kroner.
• Det nærer under en bransje som er etisk tvilsom.
• Det undergraver et helsesystem som er blant verdens beste.

Sjekk bare dette: Atlantotec har satt opp en liste (som er veldig lik andre lister fra atlasbehandlere) over de mest vanlige plager og symtomer som kan bli bedre med atlaskorrigering. Dette er virkelig forbløffende:

1. headache – tension headache – migraine
2. chronic pain following whiplash
3. vertigo – dizziness – unsteadiness
4. Ménière´s disease
5. trigeminal neuralgia
6. jaw pain – jaw cracking
7. chronic sinusitis
8. asthma (may have other causes)
9. limited or painful head rotation or bending
10. cervical pain
11. stiff neck – torticollis
12. shoulder pain – one shoulder higher
13. formication / numbness of the arms
14. recurrent tendinitis
15. tennis elbow / carpal tunnel syndrome
16. muscle tension – muscle pain
17. back pain
18. functional scoliosis
19. lumbago
20. herniated disc – disc disease – protrusion of discs
21. compressed spinal nerves
22. pelvic asymmetry
23. arthritis – osteoarthritis (if arising from poor posture)
24. sacroiliac joint pain
25. sciatica – inflammation of the ischiadic nerve
26. hip pain
27. functional leg length difference
28. pain in the legs, knees or feet
29. chronically cold hands and feet
30. vision disorders – recurrent eye inflammation
31. buzzing or ringing in the ears – tinnitus
32. recurrent middle ear inflammation
33. tachycardia – hypertension – low blood pressure
34. gastritis /gastric ulcer
35. gastric hyperacidity
36. gastric reflux
37. chronic diarrhea – constipation – irritable bowel
38. depression (if resulting from chronic pain)
39. insomnia – falling asleep
40. chronic fatigue
41. chronic fatigue syndrome (CFS)
42. allergies / hay fever (improvements for unknown reason)
43. learning difficulties – dyslexia (difficulty reading or writing)
44. epilepsy

Vi bør egentlig frykte for jordas dyr om denne gudommelige feilproduksjonen. Det er vel rimelig å anta at de andre virveldyrene ikke er fritatt for denne ervervede eller medfødte feilstillingen. DE har virkelig «tøffe fødsler» der ute i naturen. Her har veterinærer og dyreforkjempere verden over virkelig en jobb å gjøre med å frelse alle dyr fra deres lidelser, forårsaket av den feilstilte øverste nakkevirvel. Det må da også gjelde andre virveldyr? De går til og med med hodet forover hele tiden. Kanskje er dette atlas-fenomenet faktisk er den hittil ukjente årsaken til at dinosaurene døde ut? Det var jo ingen der på den tiden til å «korrigere» deres atlas.

Paradoks

Gitt det vi vet om alle anatomiske normalvariasjoner, mytologisk overbevisning og at slike feilstillinger av virvler som årsak til alle lidelser ikke har noe hold i vitenskapen. Det skulle bety at det er overveiende sannsynlig at alle som blir behandlet av atlasterapeuter faktisk har en atlas som ligger i sin helt naturlige posisjon. Hvis vi så tenker at behandlingen faktisk virker slik det hevdes, at atlas faktisk kan flyttes permanent, skaper man i så fall den samme feilstillingen man hevdet å fikse!

---

Ekstra

– Hvis behandlingen ikke virker, hva var det da som gjorde at pasienten ble bra? Ah, jeg er glad du stilte det spørsmålet. Det er vitenskapelig anerkjent at manuelle behandlingsteknikker kan påvirke en rekke nevrofysiologiske mekanismer, som igjen kan påvirke smerteopplevelsen. Det er imidlertid også avhengig av konteksten, pasientens overbevisning og forventning. Det er igjen sterkt påvirket av hvordan terapeutens adferd og innsalg, og av sosial spredning om behandlingens fortreffelighet. Mekanismene er mangefasettert og relatert til samspillet mellom intervensjonen, pasienten, terapeuten og omgivelsene. Så også i gladsaken som NRK skriver om, der en mann etter 19 år med plager og mange behandlinger uten effekt med mange forskjellige terapeuter, plutselig blir bedre av atlaskorrigering i England. (Det ER selvsagt virkelig en gladsak, men bare i den forstand at mannen ble bedre av plagene sine og fått et bedre liv). Det er en rekke velkjente faktorer som hver for seg kan gi betydelig «placebo»-effekt av hvilken som helst behandling. Det er ikke en magisk effekt på grunn av behandlingen per se. Det er kontekstuelle mekanismer. Flere slike faktorer kan skape en placebo-domino-effekt som forsterker det man håper på, tror på og forventer (et selvoppfyllende profeti):

• Selve brandingen (markedsføringen) av behandlingen. Tenk bare på hvor lett påvirkelige vi er av reklame og moter.
• Pasientens positive innstilling, tro og forhåpninger til en behandling. Bygges myten om behandlingen stor nok kan det ha sterk innvirkning (som f.eks. Snåsamannen).
• Det å faktisk få en diagnose (riktig eller uriktig). Det er lett «å gi» en diagnose, og det er for mange en lettelse at noen endelig fant den.
• Å tro at diagnosen er årsak til plagene, og videre at behandlingen er selveste løsningen som skal fikse problemet.
• Hvis behandler har en varm, vennlig og betryggende tilnærming.
• Hvor lang tid behandler bruker med pasienten og hvor godt man føler seg ivaretatt og forstått.
• Hva behandleren sier. Behandleren kan forsterke effekten gjennom hvordan man presenterer behandlingen; f.eks. gjennom egne positive erfaringer, at den er bedre enn annen behandling, at den vil gi positiv effekt.
• At behandleren selv tror at behandlingen virker kan forsterke placebo gjennom bevisste og underbevisste mekanismer hos behandler.
• Til og med hvordan behandler kler seg kan påvirke placebo. Kroppsspråket til behandler kan også det.
• Jo mer man betaler for behandlingen, jo bedre effekt.
• Jo mer fancy innpakket og visuell medisinen eller utstyret er gir større placeboeffekt.
• Bare det at det er en maskin gir potensiell placebo-effekt. Studier har vist samme effekt med strømmen frakoblet ved behandling av smerte med elektroterapi. Til og med pacemakere som er operert inn, og er avslått, kan gi en positiv effekt.
• Omgivelsene spiller også inn.

Mest sannsynlig får en pasient bekreftet sine følelser som ingen andre til nå har kunne gitt hen; En «riktig» diagnose, noe konkret som var galt i kroppen og lovnader om at det kan fikses. Alt dette forsterket med en behandling rettet nøyaktig mot problemet.

Undersøkelser har dessuten vist at skuffende opplevelser med mainstream medisin nesten er den eneste faktoren som regelmessig korrelerer med å velge alternativ medisin. Og videre, når man betaler tusenvis av kroner på en behandling som ikke er anerkjent, vil man havne i et dilemma der behandlingen og pengebruken gjerne vil rettferdiggjøres.

Hvem ville ikke overdrevet effekten for å ikke stå igjen som en som kastet pengene ut av vinduet, eller ofret så mye for en tvilsom behandling. Overbeviser du deg selv nok om at en behandling har effekt, får du gjerne en (viss) «effekt».

Dessuten kan de fleste behandlinger gi bi-effekter, om det er medisin eller terapi. Har man gjennomgått en haug av forskjellige behandlinger har man sannsynligvis også opplevd bi-effekter på veien. Kanskje husker man nettopp det best og ikke de midlertidige bedringene eller positive periodene? Vi har en tendens til å søke etter bekreftelser på det vi tror, en slags selektiv hukommelse om du vil.

En ytterst lett berøring eller en liten lydbølge-puls gir kanskje ikke samme bi-effekter som andre tiltak og ses kanskje dermed på som en mildere og bedre behandling.

Disse faktorene er først og fremst generelle faktorer som kan være tilstede i all behandling. Opplevelsen av effekten etter behandling er høyst reell og det er ingen grunn til å ikke tro pasienten. Men det er gode grunner til å ikke tro at det var selve behandlingen som ga effekten. Teoriene bak dem er det virkelige feilstilte.

You cannot reason people out of positions they didn’t reason themselves into.

-Ben Goldacre