Og med formidlere menes alle som påstår, skriver, sier, eller etterlater seg oppfatning om, at smerten sitter i hodet.

Enten det er en velment analogi, en ignorant forklaring eller tankeløs påstand (for det er én av delene) er det like uheldig. Og make no mistake about it, selv om det ikke sies nøyaktig med disse ordene, så er det slik veldig mange oppfatter det. Om det er Pain Reprocessing Therapy teori eller andre lignende forklaringer der det er hjernen som lager smertene: du kan pakke det inn i så mye nevro-babbel og empatisk bobleplast du bare vil – det har iboende aspekt til å være skadelig og stigmatiserende for veldig mange pasienter.

Dette er en kommentar, trigget av en nylig sak (se bilde). Men at Samtiden skriver dette er bare et symptom på at denne kulturelle infeksjon fortsatt har systemiske arr på vår kollektive forståelse.

(Sceenshot fra Samtidens facebook-side) Neuralyzer er glad på Einars vegne, men denne historien er ikke bevis for overskriften.

Grunnleggende premiss:

Smerte er ikke en “ting”, det har ingen geografisk eller biologisk adresse. Ingen kan lokalisere det i et biologisk nevro-immun-hormon-system. Smertet er en opplevelse: en personlig, subjektiv og reell erfaring. Vi opplever selvsagt at den «sitter et sted i kroppen», men når vi opplever at «den sitter i hodet», så kalles det gjerne hodepine.

Les mer om dette i Smerteforståelsen mot framtiden – med språk fra fortiden der jeg skriver om feilbetegnelser innen språk og ontologisk misforståelse om smerte. Eksempler er begrep som «smertesenter», «smertesignaler» og «smertebaner». Dette tingliggjør smerte, blander sammen biologiske og psykologiske fenomener og forveksler stimulus og respons. De bør unngås til fordel for logisk og presis terminologi.

Les også mer om hvorfor «Hjerne-genererte smerter» er en ontologisk avledning og pseudo-forklaring i Smertelig feil 1: Hjerne-genererte smerter.

Og om det nyskapte pseudo-begrepet «nevroplastiske smerter» som skal forklare dette narrativet om at «smerten sitter i hodet»: Smertelig feil 2: Nevroplastiske smerter.

Hva mener folk egentlig med «sitter i hodet»?

I dagligtale brukes uttrykket ofte på to (sammenblandede) måter:

  1. Nevro-sannheten (triviell, men riktig): All opplevd smerte involverer hjernen/nervesystemet, fordi opplevelser – per definisjon – er noe en kropp, med nervesystem inkludert en hjerne, muliggjør for personen.
  2. Den sosialt impliserte meningen (ofte skadelig): Smerten er “psykisk”, “innbilt”, “overdrevet”, “bare stress”, eller noe pasienten kan “tenke seg ut av”.

Problemet er at uttrykket nesten alltid glir fra (1) til (2). Og nettopp dette gjør påstanden filosofisk uklar og klinisk risikabel.

«Smerte i hodet» er en ontologisk kategorifeil

Smerte er en opplevelse, ikke et objekt med geografisk adresse

Å si at smerte “sitter” et sted, inviterer til å behandle smerte som en lokaliserbar ting (som en svulst eller en betennelse). Det er en kategorifeil: opplevelser har ikke plassering på samme måte som objekter.
IASP-definisjonen er eksplisitt: smerte er en sensorisk og emosjonell opplevelse, og den er alltid personlig. Vi kan riktignok si at smerten oppleves i kneet eller ryggen (fenomenologisk lokalisasjon), men det betyr ikke at smerte “residerer” i kneet eller ryggen som en ting. Og det betyr heller ikke at den “residerer” i hodet.

Påstanden skjuler en foreldet dualisme

Uttrykket “i hodet” brukes ofte som kode for “ikke i kroppen”, som igjen kan fungere som en moderne variant av mind–body-dualisme: enten er det “somatisk” (ekte), eller så er det “psykisk” (mindre ekte).
IASP-notene bryter nettopp med dette ved å presisere at smerte påvirkes av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer, og at smerte og nocisepsjon (signalering av potensiell vevsskade) er ulike fenomener.

Reduksjonisme: å bytte «vevsskade» med «hjerne» løser ikke problemet

Noen tror at “i hodet”-språket er en motgift mot en naiv vevsmodell (“finner vi ikke skade, er det ikke ekte”). Men det blir ofte bare en reduksjonisme av en annen sort: fra “smerte = vevsskade” til “smerte = hjernefeil/psykologi”. Nyere smertevitenskap beskriver blant annet nociplastisk smerte: smerte som oppstår fra endret nocisepsjon og ikke fullt ut kan forklares av nociseptiv (vev) eller nevropatisk (nerve) mekanisme. Dette peker på endringer i signalmodulering og sensitivitet, både fra kroppens perifere never og fra sentralnervesystemet (ryggmarg–>hjerne), men uten at det gjør smerten “innbilt” eller skapt av hjernen uten input fra kroppen.

Poenget: At smerte ofte vedlikeholdes av endringer i smertesystemet er ikke det samme som at smerte er “bare tanker”.

Hvordan vet vi noe om smerte – og hva kan vi ikke vite?

Smerte er ikke direkte observerbar “utenfra”

Fordi smerte er en opplevelse, er den epistemisk sett mest direkte tilgjengelig for den som har den. Derfor sier IASP eksplisitt at «a person’s report of an experience as pain should be respected» og at smerte ikke kan utledes kun fra nevral aktivitet. Å møte pasientens smerterapport med “det sitter i hodet” kan dermed fungere som en epistemisk devaluering: pasientens primære evidens (egenopplevelse) nedgraderes til noe sekundært eller mistenkelig.

Fravær av funn er ikke evidens for «psykogen» årsak

En vanlig argumentform er: “Vi finner ikke strukturell skade” → “da må det være psykisk” → “altså i hodet”.

Dette er en klassisk epistemologisk feilslutning: fravær av (dagens) biomarkør er ikke evidens for en bestemt alternativ forklaring. Det kan bety at:

  • vi ikke har rett test,
  • vi ikke leter riktig,
  • mekanismen er funksjonell/dynamisk (f.eks. sensitivisering),
  • eller at smerteopplevelsen vedlikeholdes av komplekse bio-psyko-sosiale samspill.

Biopsykososial forståelse er nettopp utviklet for å unngå denne falske dikotomien, og har betydelig støtte i forskning og klinisk teori.

Språk skaper forventninger – og forventninger endrer smerte (nocebo)

Epistemologi handler ikke bare om “sannhet”, men også om hvordan utsagn former det som oppleves. “I hodet” kan aktivere forventninger om:

  • at man ikke blir trodd,
  • at det er håpløst,
  • at man må “ta seg sammen”.

Nocebo-forskning viser at negative forventninger og verbal informasjon i seg selv kan negativt påvirke smerteopplevelse og forverre utfall [pmc.ncbi.nlm.nih.gov], [mdpi.com]. Dermed blir “i hodet”-formuleringen ikke bare en beskrivelse, men en potensiell intervensjon – ofte en dårlig en.

Hvordan «i hodet» kan skade pasienter (etisk, sosialt og klinisk)

Invalidering og stigma: «du overdriver / du finner på»

En stor kvalitativ meta-syntese av pasienters erfaringer beskriver “it’s all in your head” som en type disenfranchising talk (fratakende/underkjennende språk) som dis-krediterer, stilner og stereotypiserer pasienten, med konsekvenser for tilgang til omsorg, støtte og ressurser. [pubmed.ncb…lm.nih.gov]

I tillegg viser forskning på smerte-stigma at stigma er utbredt og koblet til dårligere psykososial fungering, mer depresjon/uførhet og lavere sosial støtte. [jpain.org], [link.springer.com]

Epistemisk urettferdighet: å miste troverdighet som “kunnskapskilde”

Når pasientens smerterapport møtes med mistro (“i hodet”), skjer det ofte en form for troverdighetsunderskudd: pasienten behandles som mindre pålitelig vitne om egen tilstand. Meta-syntesen over peker nettopp på “harmed agency” og svekket troverdighet i relasjonen. [pubmed.ncb…lm.nih.gov]

Dette kan føre til:

  • mindre åpenhet,
  • mer “bevisførsel” (overforklaringer, flere undersøkelser),
  • eller tilbaketrekning og resignasjon.

“Enten-eller”-fellen: enten medisinsk jakt, eller psykologisering

“I hodet” kan dytte pasienten inn i en falsk todeling:

  • enten endeløs jakt på en “synlig” årsak (som ofte forsterker bekymring og overvåkning),
  • eller psykologisering (“bare angst/stress”).

Begge kan låse pasienten fast i et mønster av usikkerhet, skam eller kamp om legitimitet. Klinikerperspektiver på “unhelpful messages” i kronisk smerte identifiserer “all in your head” som en av de mest skadelige meldingstypene nettopp fordi den invaliderer og skaper forvirring/fastlåsthet. [pubmed.ncb…lm.nih.gov]

Et uheldig paradigme kan gi feildiagnostisering

Det biomedisinske paradigmet brukte objektive funn som det eneste gyldige kriteriet og favnet ikke dimensjonen av mening og opplevelse hos pasienten. Dette «nye» paradigmet bruker nærmest mangel på objektive funn som et intensiv til å injisere egen mening i pasientene, uoppmerksom for opplevelsene det skaper.

‘I still can’t forget those words’ er tittelen på en studie fra 2025 som undersøkte fra pasientenes perspektiv hva som skjer etterpå, når pasienter med systemiske autoimmune revmatiske sykdommer (SARD; f.eks. SLE/lupus, inflammatorisk artritt, Sjögren m.fl.) opplever at symptomene deres tidligere er blitt forklart som psykosomatiske (“i hodet”) eller som psykiatrisk tilstand – men der pasienten selv vurderer dette som feil/misdiagnose. Det sentrale funnet er at slike (opplevde) psykosomatiske/psykiatriske misdiagnoser ofte setter langvarige spor i:

  • selvfølelse og identitet
  • psykisk helse (angst/depresjon/velvære)
  • tillit til helsepersonell og opplevelse av helsetjenesten
  • hvordan pasienter oppsøker hjelp og rapporterer symptomer

Å ikke bli trodd: “disbelief” som kjerneopplevelse

Mange pasienter beskriver at det mest skadelige ikke bare er at diagnosen ble feil, men at de opplevde å bli avfeid – at symptomene ble tolket som overdrivelse, innbilning eller “hypokondri”. Flere bruker ord som “disbelieved” og “gaslighted” når de beskriver møtet med leger, og noen forteller at det måtte komme objektive funn (f.eks. MR) før de “endelig ble trodd”.
Over 80% rapporterte at en slik misdiagnose skadet tilliten til klinikere der og da, og 55% opplevde at det ga en mer langvarig mistillit.

Varig følelsesmessig belastning: “det plager meg fortsatt”

Et gjennomgående pasientfunn er at hendelsen ikke “går over” når riktig diagnose først kommer. Mange beskriver at de fortsatt blir opprørte – også mange år etter. Kvantitativt oppga 72% at misdiagnosen fortsatt gjorde dem opprørte/lei seg. I intervjuene kommer dette fram som:

  • vedvarende tristhet, sinne og sorg
  • sterke kroppslige reaksjoner (gråt, stress) når de forteller om det
  • følelse av at “de ordene” aldri slipper taket.

Skade på selvverd: selvbebreidelse, selv-tvil og “det er min skyld”

En av de mest slående pasienterfaringene er at (opplevd) psykosomatisk/psykiatrisk misdiagnose ofte blir internalisert: pasienten begynner å tvile på egen opplevelse, egen verdi og egen rett til hjelp.

  • Over 80% rapporterte at misdiagnosen skadet selvfølelsen/selvverdet.
  • I intervjuene beskrives en tung blanding av skyld, skam, og en “indre stemme” som gjentar legens budskap om at det er selvpåført eller “din egen feil”.

Dette er ekstra tydelig i fortellinger om å ha fått slike forklaringer tidlig i livet (tenårene/20-årene), der det oppleves som formende for identitet og trygghet i møte med hjelpeapparatet.

Psykiske plager som følge av misdiagnosen (iatrogen effekt)

Et viktig (og ganske sterkt) pasientnarrativ er at misdiagnosen ikke bare ble forklart som psykisk – men at den skapte eller forverret angst/depresjon. Studien viser at gruppen som rapporterte psykosomatisk/psykiatrisk misdiagnose hadde:

  • lavere mental trivsel/velvære.
  • høyere depresjonsskår og høyere angstskår enn andre pasienter

I kvalitative data beskrives det hvordan budskapet “det er i hodet ditt” kan:

  • trigge angst og nedstemthet
  • skape hyperårvåkenhet rundt kroppen (“jeg må bevise at jeg er syk”)
  • gi traumelignende reaksjoner (noen beskriver PTSD-lignende mønstre)

Til ettertanke…

Teksten er skrevet i samarbeid med Microsoft Copilot april 2026