Smerte er ikke noe hjernen har. Smerte er noe personer har. Denne forskjellen kan virke banal, men den har store konsekvenser for hvordan vi forstår langvarige smerter.

Påstanden om at smerte «skapes» eller «lages» av hjernen, har fått økt utbredelse gjennom blant annet Pain Reprocessing Therapy (PRT). Smerter som ikke forklares av påviselig skade eller sykdom, omtales i slike sammenhenger gjerne som «hjernegenererte», «nevroplastiske» eller som uttrykk for en «falsk alarm». Begrepene har de siste årene også fått bredere oppmerksomhet gjennom populærvitenskapelig formidling, blant annet VGTV-serien «Harald og sytepavene».

Dette kan fremstå som pedagogiske forenklinger. Formuleringene rommer imidlertid bestemte påstander om hva smerte er, hvor smerte finnes, og hvordan vi kan vite hva som forårsaker den. Denne todelte teksten undersøker derfor det ontologiske og epistemologiske grunnlaget for begrepene.

Kritikken gjelder ikke påstanden om at hjernen er nødvendig for smerteopplevelse. Den gjelder slutningen om at smerte derfor kan beskrives som et produkt hjernen alene skaper.

Ontologi handler om hva som finnes, og hvordan fenomener eksisterer. Epistemologi handler om kunnskapens grunnlag og gyldighet: Hva kan vi vite om et fenomen, og hvordan kan vi vite det?

Smerte er ikke et produkt hjernen produserer

Påstander som «hjernen lager smerte» eller at smerte er en «hjernegenerert falsk alarm», kan forstås som forsøk på å gjøre komplisert nevrobiologi lettere tilgjengelig. Problemet oppstår når metaforene ikke lenger presenteres som forenklinger, men som faktiske forklaringer på hva smerte er og hvordan den oppstår.

Smerte eksisterer ikke som en selvstendig fysisk entitet i nervene, nervesignalene eller bestemte hjerneområder. Når man sier at «hjernen lager smerte», risikerer man å fremstille smerte som et produkt som først produseres av et organ og deretter oppleves av personen.

En rekke biologiske prosesser bidrar til å muliggjøre og påvirke smerte, blant annet nocisepsjon, signaloverføring, modulering, inflammasjon og immunaktivitet. Disse prosessene er imidlertid ikke identiske med smerteopplevelsen. Det finnes heller ikke ett avgrenset «smertesenter» hvor smerte eksisterer som en lokalisert entitet.

IASPs definisjon skiller eksplisitt mellom smerte og nocisepsjon. Det som kan registreres i nervesystemet, er fysiologisk aktivitet og biologiske prosesser. Smerten er personens opplevelse, muliggjort og påvirket av disse prosessene, men ikke identisk med noen av dem.

Hjernen er et nødvendig organ i en hel organisme, men en nødvendig betingelse er ikke det samme som en selvstendig produsent. Å si at «hjernen lager smerte» er i så måte omtrent som å si at lungene lager pust eller at øynene lager syn. Organene er nødvendige, men fenomenene tilhører den levende organismen og, når det gjelder smerte og syn, personen som opplever.

Les mer om smertespråk her: Smerteforståelsen: Mot framtiden med språk fra fortiden.

Hjerneaktivitet er ikke en uttømmende forklaring

Å si at «hjernen lager smerte» går lenger enn å fastslå at hjerneaktivitet er nødvendig for bevisst smerteopplevelse. Formuleringen fremstiller hjernen som den produserende og tilstrekkelige årsaken til fenomenet.

Hjerneaktivitet som samvarierer med smerte, kan fortelle oss hvilke nevrobiologiske prosesser som deltar i opplevelsen. Eksperimentelle intervensjoner og kliniske observasjoner kan også gi kunnskap om kausale bidrag. Men slike funn viser ikke at smerte kan reduseres til et produkt av hjernen alene.

Smerte oppleves av en levende person og påvirkes av aktivitet i distribuerte biologiske systemer, kroppens tilstand, situasjonen personen befinner seg i, og personens erfaringer. Problemet er derfor ikke å tilskrive hjernen en sentral kausal rolle. Problemet er å presentere denne rollen som en uttømmende forklaring på fenomenet.

En mer presis formulering kan være:

Hjernen deltar i komplekse helkroppsprosesser som gjør bevisst smerteopplevelse mulig.

Denne formuleringen anerkjenner hjernens nødvendige betydning uten å gjøre den til en selvstendig produsent av smerte.

Hjernen er ikke en person inni personen

Utsagn som at «hjernen lager smerte» eller «hjernen bestemmer når du skal oppleve smerte», gir inntrykk av at hjernen er en selvstendig aktør som vurderer situasjonen, treffer en avgjørelse og frembringer personens opplevelse. Men en hjerne er ikke et individ. Det er personen som opplever, vurderer, tror, frykter og lider.

Dette er et eksempel på det filosofer kaller en mereologisk feilslutning: Man tilskriver én del av en organisme egenskaper som bare kan tilskrives organismen eller personen som helhet.

Hjernen er nødvendig for at en person skal kunne oppleve smerte, men det følger ikke at hjernen selv opplever, vurderer eller beslutter noe. Det følger heller ikke at smerte best kan forstås som et produkt hjernen produserer.

Når man sier at hjernen «bestemmer» at personen skal ha smerte, oppstår dessuten et velkjent forklaringsproblem. Hvem eller hva i hjernen er det som foretar denne beslutningen? Hvis en del av hjernen skal tolke signalene, vurdere situasjonen og avgjøre hvilken opplevelse personen skal få, har man i praksis innført en liten indre aktør som utfører nettopp den funksjonen man forsøker å forklare. Dette er kjent som homunculus-feilslutningen.

Forklaringen flyttes dermed bare ett nivå innover: Personen har smerte fordi hjernen bestemmer det. Men hvordan foretar hjernen denne beslutningen? Hvis svaret er at noe i hjernen vurderer situasjonen og bestemmer seg, står vi igjen med det samme spørsmålet som forklaringen skulle besvare.

Poenget er ikke at hjernen er irrelevant. Hjernen er en nødvendig del av de biologiske prosessene som muliggjør smerteopplevelse. Men å si at «hjernen lager smerte» forklarer ikke i seg selv hvordan smerte oppstår. Det flytter fenomenet fra personen til ett av personens organer.

Manglende funn dokumenterer ikke «hjernegenerert smerte»

Påstanden om at hjernen «lager» smerte, begrunnes ofte med at undersøkelser ikke har avdekket skade eller sykdom som gir en tilstrekkelig forklaring på symptomene. Når MR, røntgen, blodprøver eller kliniske undersøkelser ikke viser en åpenbar årsak, konkluderes det noen ganger med at smerten derfor må være «hjernegenerert».

Negative rutineundersøkelser kan redusere sannsynligheten for bestemte patologier, men de utelukker ikke alle biologiske prosesser som kan bidra til smerte. Rutinemessig diagnostikk undersøker bare et begrenset utvalg strukturer og mekanismer. Manglende funn er derfor ikke positiv dokumentasjon for at smerten produseres av hjernen.

Nevrovitenskapen har identifisert en rekke nevroimmune, inflammatoriske og nevrofysiologiske mekanismer som kan aktivere eller sensibilisere nociseptive systemer uten at dette nødvendigvis er synlig gjennom rutinemessig diagnostikk. At dagens undersøkelser ikke gir en uttømmende forklaring, betyr derfor ikke at relevante biologiske prosesser er utelukket. Det betyr at årsaksforholdet fortsatt er ufullstendig forstått.

Av samme grunn er uttrykket «falske signaler» misvisende. Det blander den fysiologiske aktiviteten med vår fortolkning av hva aktiviteten betyr. Nevral aktivitet er en reell biologisk hendelse, også når forholdet mellom aktiviteten, vevstilstanden og smerteopplevelsen er endret eller utilstrekkelig forstått.

Spørsmålet er derfor ikke om signalene er ekte eller falske, men hvilke mekanismer som initierer, forsterker eller opprettholder aktiviteten.

Ved langvarige smerter finner man ofte endret funksjon i flere deler av de nociseptive og modulerende systemene, både perifert, spinalt og supraspinalt. Sensitisering, hypereksitabilitet og endret inhibisjon eller modulering kan innebære at nociseptiv aktivitet lettere oppstår eller forsterkes. Dette er reell aktivitet i biologiske systemer under endrede fysiologiske betingelser, ikke en egen kategori uvirkelige eller «falske» signaler.

At årsaken ikke kan påvises gjennom dagens diagnostiske metoder, innebærer derfor ikke at smerten er «skapt av hjernen».

Fravær av en tilfredsstillende forklaring er ikke i seg selv en forklaring.

Fra «hjernegenerert» til «nevroplastisk»

«Hjernegenerert smerte» fremstår dermed ikke som en selvstendig påvist mekanisme, men som en bestemt fortolkning av smerter som mangler en tilfredsstillende forklaring. Begrepet blander biologiske prosesser i hjernen, personens smerteopplevelse og klinikerens usikkerhet om årsaksforholdene.

At hjernen deltar i all bevisst smerteopplevelse, avgrenser ikke én bestemt smertekategori. Og at en smerte ikke lar seg forklare uttømmende gjennom dagens undersøkelser, viser ikke at den er skapt av hjernen.

En del miljøer omtaler slike smerter som «nevroplastiske smerter», gjerne i betydningen «kroniske smerter generert av hjernen». Men hvis «nevroplastisk» bare viser til at nervesystemet endrer seg, skiller begrepet ikke nødvendigvis denne påståtte smertekategorien fra andre smertetilstander. Nevroplastisitet forekommer gjennom hele nervesystemet og er verken i seg selv en diagnose eller en særskilt årsaksforklaring.

I neste del ser jeg derfor nærmere på betegnelsen «nevroplastiske smerter»: om begrepet identifiserer en avgrenset mekanisme, hvordan den påståtte kategorien kan identifiseres, og om forklaringen blir sirkulær når behandlingsrespons brukes som bekreftelse på diagnosen.

Les videre i del 2: Smertelig feil #2: «Nevroplastiske smerter».

Som Louis Gifford formulerte det:

«Hvordan underviser man mennesker om smerte uten å få dem til å tro at smerten sitter i hodet? Det korte svaret er: Ikke nevn hodet.»

Skrevet i samarbeid med Microsoft Copilot mars 2026, oppdatert oktober 2026.