Jeg husker godt første gangen en pasient forlot behandlingsrommet uten at jeg hadde gjort verken kroppslig eller funksjonsmessig undersøkelse eller fysikalsk behandling (ikke første time med pasienten), annet enn å få høre om tiden siden sist og observere dagens adferd. Vi bare pratet sammen. Det var en uvant opplevelse. Det er jo alltid en forventninger om noe og det følelse alltid nødvendig å gi noe.
Det var ikke en planlagt beslutning. Konteksten, behovet for å bli forstått og betrygget, behovet for gode og ærlige råd, og forsikring om at jeg ville være tilgjengelig, førte oss dit. Men det var litt rart å avslutte timen og ta betalt for å «ikke gjøre noe», den første gangen.
Fysioterapeuter oppfattes ofte som behandlere av skader og plager. De bruker behandlinger som f.eks. massasje og andre manuelle teknikker; øvelser og trening med spesielt utstyr som strikk, apparater og baller; annen fysikalsk behandling som varme og elektroterapi.
Å ikke gjøre noe – med i stedet – lytte og legge merke til. Det er umulig å gjøre og lytte nøyaktig og med intensjon på samme tid.
Fysioterapi, og behandlinger som fysioterapeuter gir, er selvsagt mye mer enn det, men kunskapsbasert fysioterapi kan for korthet skyld kondenseres ned til at fysioterapi er å styrke og mobilisere mottakernes egne ressurser. Behandlingene nevnt over er en del av fagtradisjonen og kan være relevante behandlinger til sin kontekst. Som oftest forventes likevel noe fra pasientens side og fysioterapeuten vil som oftest også foreslå noe eller gi noe, Gjøre noe. Men vi må ikke gjøre det for å mobilisere mottakerens ressurser.
Helsehjelp (og fysioterapi) forventes som regel å gi mottaker et klart svar, en diagnose, en behandling eller en spesifikk behandlingsplan – det er å gjøre noe. Ofte er det nødvendig og riktig men vi har en sterk tendens til å tenke at fordi vi gjør noe handler vi, og fordi vi gjør noe tror vi at det betyr at resultatet er mer mottakelig enn hvis vi ikke gjør noe. Vi har også en tendens til å overvurdere egne evner til å kontrollere hendelser og resultat man beviselig ikke kan påvirke.
I vår tid har det blitt slik at vi ikke skal tenke over selve gjøringen – fortsett å gjøre, ikke stopp opp for å tenke – det er det ikke tid til! Det er ikke tid til det fordi vi er for opptatt med å gjøre.
Francis og Clarkin (1981) skrev om «Ingen behandling som det foretrukne valget» innen psykiatrien. Selvsagt situasjons- og pasientbetinget (og relevant for vår sfære) men de pekte på at å «ikke gjøre noe» kunne:
- beskytte pasienten fra iatrogen påvirkning (f.eks. ved å avbryte/unngå en destruktiv behandlingssekvens).
- beskytte pasienten (og klinikeren) fra bortkastet tid.
- utsette terapien til et bedre tidspunkt (fase i forløpet).
- beskytte og konsolidere positiv nytte av en tidligere/eksisterende behandling.
- gi pasienten muligheten til å oppdage at hen kan klare seg uten behandling.
- unngå et løfte om behandling når ingen effektive behandlinger finnes.
Primum, non nocere – ‘først av alt, å intet skade’.
Hippocrates
Å «ikke gjøre noe» betyr selvsagt ikke at man gjør INGENTING. Det er bare det at de «myke ferdighetene» ikke alltid (sjelden?) blir anerkjent som eksplisitte ferdigheter og kompetanse både når det kommer til, og når det gjelder som, behandling i seg selv. De myke ferdighetene (la oss kalle dem for det her) som er mer relasjonelle og emosjonelle, ligger til grunn for f.eks. god kommunikasjon. Hjelpende kommunikasjon er ikke bare for informasjonsinnhenting og å ‘finne pasienten der han er’, det er vårt aller viktigste behandlingsredskap. Å gjøre noe er da også å lytte, empatisere, anerkjenne, kalibrere forventninger og å tolerere usikkerhet. Det kan også være å gi ærlig og god informasjon, rådgivning, veiledning, betryggelse og støtte. Det kan være å forklare, gi mening, validere og også å undervise. Fysioterapi, eller det å være pasientsentrert, må ikke alltid gi klare svar, diagnoser, fysikalsk behandling eller spesifikke øvelser.
Å ikke gjøre noe men rett og slett være tilstede – der med pasienten – og være eksempel på at det gamle ordtaket reverseres: ‘Ikke bare gjør noe, stå der.’
Disse myke ferdighetene har vært en av fortrinnene til fysioterapien, et aspekt vi har framhevet og slått oss på brystet for. Vi liker å tro at vi er best på kommunikasjon i helsevesenet, vi har god tid med pasientene. Det kan så absolutt være (har ikke god nok innsikt i alle andre profesjoners praksis til å rangere) men et lite paradoks er at disse egenskapene også oppleves som de mest utfordrende av fysioterapeuter. De trekkes fram som noe mange føler de har utfordringer med – barrierer for empowerment. F.eks. med foreskriving av fysisk aktivitet som er tilpasset og bærekraftig for den enkelte person, og manglende selvtillit til å adressere psykologiske faktorer.
Ingen handling (å ikke gjøre noe) er jo som nevnt selvsagt i denne sammenhengen en form for handling. van Dyk et al. (2018) beskriver det som de bevisste beslutningene om å ikke applisere en spesifikk intervensjon, gi en uoppfordret forklaring eller foreslå alvorlige og definitive steg som er nødvendig for umiddelbar effekt.
«Å ikke gjøre noe, men å av og til ha mot til å vente – til å bruke tiden som både et diagnostisk og terapeutisk redskap – for å se hva naturen gjør – for å vente å se.»
Jeg gir klare svar (når jeg tror jeg kan), diagnoser (når jeg er rimelig sikker, men bevisst og var på ordvalg), noen ganger behandlinger (avhengig av kontekst og kunnskap som oppstår i relasjonen) og foreslår av og til en spesifikk behandlingsplan (f.eks. ved rehabilitering etter skade). Men oftere enn før finner jeg selvtillit til å «ikke gjøre noe». Det har ærlig talt ført til forventningskollisjon et par ganger, men hvem vet, i beste fall var kollisjonene spirer til refleksjon. De dagene jeg kjører hjem fra klinikken med best følelse er ofte de dagene en eller flere pasienter har vært takknemlige for at jeg har bidratt til at de opplever styrking av egne ressurser – uten at jeg gjorde noe og fordi det var en felles beslutning.
«Vi synes å være fanget i et positiv feedback-sløyfe med leger (tenk også terapeuter, red. anm.) som er overbevist om at de gjør det beste for sine pasienter, og takknemlige og fornøyde pasienter som på en eller annen måte føler at livet deres er reddet. Det er på tide å ta et steg tilbake og revurdere dydene av å ikke gjøre noe…«
Noen ganger kan det være nok å betrygge, si at det ikke er farlig å bevege seg og at det sannsynligvis kommer til å bli bedre. Til og med de fleste retningslinjer for akutte uspesifikke plagene (som ryggsmerter) anbefaler å «ikke gjøre noe» i første omgang.
Fysio Neuralyzer 