Jeg husker godt første gangen pasienten forlot behandlingsrommet uten at jeg hadde gjort verken kroppslig eller funksjonsmessig undersøkelse eller noe fysikalsk behandling (ikke første time med pasienten). Vi bare pratet. Det var en uvant og spesiell opplevelse for det er alltid forventninger om noe og det er alltid en følelse av nødvendigheten av å gi noe.
Det var ikke en bevisst beslutning. Konteksten, behovet for å bli forstått og betrygget, behovet for gode og ærlige råd, samt forsikring om at jeg ville være tilgjengelig, førte oss dit. Men det var rart å ta betalt for å «ikke gjøre noe», den første gangen.

Fysioterapeuter oppfattes ofte som behandlere av skader og plager. De bruker behandlinger som massasje og andre manuelle teknikker; øvelser og trening med spesielt utstyr som strikk, apparater og baller; annen fysikalsk behandling som varme og elektroterapi, noen også til og med alternative metoder som nåler.

Å ikke gjøre noe – med i stedet – lytte og legge merke til. Det er umulig å gjøre og lytte nøyaktig og med intensjon på samme tid.

Fysioterapi er uendelig mye mer enn det men vi kan for korthets skyld kondensere det ned til at fysioterapi er å styrke og mobilisere mottakernes egne ressurser. Behandlingene nevnt over er en del av fagtradisjonen og er relevante behandlinger til sin kontekst. Som oftest forventes det av pasienten og fysioterapeuten vil som oftest også foreslå det. Men vi ikke gjøre det for å mobilisere mottakerens ressurser.

Helsehjelp (og fysioterapi) forventes også som regel å gi mottaker et klart svar, en diagnose, en behandling eller en spesifikk behandlingsplan – det er å gjøre noe. Det er selvsagt ofte essensielt og nødvendig, men vi tenker at fordi vi gjør noe – handler vi, og fordi vi gjør noe tror vi at det betyr at resultatet er mer mottakelig enn hvis vi ikke gjør noe. Vi har også en tendens til å overvurdere egne evner til å kontrollere hendelser og resultat man beviselig ikke kan påvirke.

I vår tid har det blitt slik at vi ikke skal tenke over selve gjøringen – fortsett å gjøre, ikke stopp opp for å tenke – det er det ikke tid til! Det er ikke tid til det fordi vi er for opptatt med å gjøre.

Francis og Clarkin (1981) skrev om «Ingen behandling som det foretrukne valget» innen psykiatrien. Selvsagt situasjons- og pasientbetinget (og relevant for vår sfære) men de pekte på at å «ikke gjøre noe» kunne:

  1. beskytte pasienten fra iatrogen påvirkning (f.eks. ved å avbryte/unngå en destruktiv behandlingssekvens).
  2. beskytte pasienten (og klinikeren) fra bortkastet tid.
  3. utsette terapien til et bedre tidspunkt (fase i forløpet).
  4. beskytte og konsolidere positiv nytte av en tidligere/eksisterende behandling.
  5. gi pasienten muligheten til å oppdage at hen kan klare seg uten behandling.
  6. unngå et løfte om behandling når ingen effektive behandlinger finnes.

Primum, non nocere – ‘først av alt, å intet skade’.

Hippocrates

Å «ikke gjøre noe» betyr selvsagt ikke at man gjør INGENTING. Det er bare det at de myke ferdighetene ikke alltid (sjelden?) blir anerkjent som eksplisitte ferdigheter og kompetanse både når det kommer til, og når det gjelder som, behandling i seg selv. De myke ferdighetene (la oss kalle dem for det her) som er mer relasjonelle og emosjonelle, ligger til grunn for f.eks. god kommunikasjon. Hjelpende kommunikasjon er ikke bare for informasjonsinnhenting og å ‘finne pasienten der han er’, det er vårt aller viktigste behandlingsredskap. Å gjøre noe er da også å lytte, empatisere, anerkjenne, kalibrere forventninger og å tolerere usikkerhet. Det kan også være å gi ærlig og god informasjon, rådgivning, veiledning, betryggelse og støtte. Det kan også være å forklare, gi mening og å undervise. Fysioterapi, eller det å være pasientsentrert, må ikke alltid gi klare svar, diagnoser, fysikalsk behandling eller spesifikke øvelser.

Å ikke gjøre noe men rett og slett være tilstede – der med pasienten – og være eksempel på at det gamle ordtaket reverseres: ‘Ikke bare gjør noe, stå der.’

Disse myke ferdighetene har vært en av fortrinnene til fysioterapien, et aspekt vi har framhevet og slått oss på brystet for. Vi liker å tro at vi er best på kommunikasjon i helsevesenet, vi har god tid med pasientene. Det kan så absolutt være (har ikke god nok innsikt i alle andre profesjoners praksis til å rangere) men et lite paradoks er at disse egenskapene ofte oppleves som mest utfordrende eller trekkes fram som noe der mange føler de kommer til kort – barrierer for empowerment. F.eks. med foreskriving av fysisk aktivitet som er tilpasset, meningsfull og gjennomførbar for den enkelte person, og manglende selvtillit til å adressere psykologiske faktorer.

Ingen handling (å ikke gjøre noe) er jo selvsagt i denne sammenhengen en form for handling. Men jeg snakker om det van Dyk et al. (2018) beskriver som de bevisste beslutningene om å ikke applisere en spesifikk intervensjon, gi en uoppfordret forklaring eller foreslå alvorlige og definitive steg som er nødvendig for umiddelbar effekt .

«Å ikke gjøre noe, men å av og til ha mot til å vente – til å bruke tiden som både et diagnostisk og terapeutisk redskap – for å se hva naturen gjør – for å vente å se.»

Jeg gir ofte klare svar (når jeg kan), diagnoser (når jeg er rimelig sikker, men bevisst og var på ordvalg), noen ganger behandlinger (avhengig av kontekst og kunnskap som oppstår i relasjonen) og foreslår av og til en spesifikk behandlingsplan (f.eks. ved rehabilitering etter skade). Men oftere enn før finner jeg selvtillit til å «ikke gjøre noe». Det har ærlig talt ført til krasj med pasienten et par ganger (men hvem vet, i beste fall en spire til refleksjon og anerkjennelse av bærekraftighet om ikke annet?), men de dagene jeg kjører hjem fra klinikken med best følelse er noen ganger de dagene pasienter har vært takknemlige for fasiliteringen av deres egne ressurser, fordi jeg ikke har gjort noe og fordi det var en felles beslutning.

«Vi synes å være fanget i et positiv feedback-sløyfe med leger (tenk også terapeuter, red anm) som er overbevist om at de gjør det beste for sine pasienter og takknemlige og fornøyde pasienter som på en eller annen måte føler at livet deres er reddet. Det er på tide å ta et steg tilbake og revurdere dydene av å ikke gjøre noe…

Noen ganger er det nok å fortelle pasienten at det ikke er noe å bekymre seg for, at det ikke er farlig å bevege seg og at det kommer til å bli bedre. Til og med de fleste retningslinjer for de akutte uspesifikke plagene (som ryggsmerter) anbefaler å «ikke gjøre noe» i første omgang.


Sitater fra: Iona Heath (2012) The art of doing nothing, The European Journal of General Practice, 18:4, 242-246