Samuel Hahnemann var grunnleggeren av homeopati, et system for medisinsk behandling utviklet under prinsippet som kan summeres under frasen, «likt kurerer likt» (1). Medikamenter, som ved administrering til friske personer forårsaker visse symptomer, skal administreres i sykdommer når slike symptomer er tilstede.
Hahnemann argumenterte med at bare uendelig små doser er nødvendig fordi sykdommen produserte en abnormal sensitivitet til det gitte medikament, gitt at den korrekte remedien hadde blitt valgt. Et annet prinsipp var at en ny dose ikke skulle bli gitt inntil den første hadde sluttet å virke.
Da homeopati ble introdusert, ble det populært på 1800-tallet og tjente sannsynligvis en nyttig hensikt ved å kontrollere farlig overdreven medisinering, årelating, renselse, og fremkalte brekninger som da var utbredt (2,3).
Det dogmatiske ved Hahnemann’s system skilte det fra mainstream vitenskapelig utvikling (3), men dens overlevelse som kult med en relativt liten gruppe følgere antyder at den fortsatt, i alle fall til en viss grad, fyller denne rollen (4).
Teknikken med å «dry-needle» såkalte myofascielle triggerpunkter (MTrPs) (5) ble populært blant fysioterapeuter på 90-tallet og har forblitt det til denne dag (6).
Bemerkelsesverdig er det at praksisen er basert på det samme prinsippet som ble framsatt av Hahnemann – «likt kurerer likt».
I dette tilfellet er «sykdommen» som blir behandlet «myofasciell smerte» lokalisert til et triggerpunkt (TrP) inni muskulatur eller annet bløtvev. De som tror at dette er riktig postulerer eksistensen av en lesjon forårsaket av «direkte traumer eller overbruk» (7).
Den anbefalte terapien for slik smerte er å stikke en nål direkte inn i muskelen der TrP’en er tenkt å ligge. Imidlertid er smerte etter slik nåling ikke uvanlig og er forårsaket av «vevsskade skapt av nålen og den følgende inflammatoriske reaksjonen» (7). Eksperimentelle studier på dyr har vært bekreftende for slike skader (8).
Noen eksperter mener at gevinsten fra teknikken med nåling kan tilskrives ødeleggelsen av angivelige dysfunksjoner i motoriske endeplater som skaper MTrPs, så vel som den relaterte sarkomériske forkortningen av muskelcellene (9).
Martín-Pintado-Zugasti et al. (2018) hevder at smerter etter nåling er «fundamentalt forskjellig fra patofysiologien til MTrP’en i seg selv». De baserer denne oppfatningen ene og alene på hvordan noen pasienter beskriver den smerter som noe annerledes enn den opprinnelige smerten. De vurderte ikke muligheten for at den opprinnelige smerten kan ha blitt feilaktig tilskrevet MTrP’ene og at vevet som blir nålet faktisk ikke rommer en kilde til nocicepsjon (10).
Antall nålestikk og opplevd smerte under nåling har positiv korrelasjon med intensiteten av sårhet etter nåling hos friske personer (11). Denne observasjonen antyder at det er en direkte sammenheng mellom graden av vevsskade forårsaket av nålen og intensiteten i sårheten etter nåling.
Lewitt (1979) (12) nevnte at en «reaktivering av smerte kan oppstå flere timer senere eller neste dag og at dette vanligvis varer 1-2 dager. Simons et al. (1999) anbefalte å vente til sårheten hadde forsvunnet før man gjentok prosedyren.
Det har til og med blitt foreslått at sårheten etter dry needling kan ses på som et «positivt tegn heller enn en negativ opplevelse som behøver spesialbehandling» (13).
Konklusjonen synes uunngåelig for at en faktisk skade blir laget i muskelen gjennom dry needling i et fånyttes forsøk på å lege en muskulær lesjon som aldri har blitt bevist å eksistere.
Med andre ord, Hahnemann’s homeopatiske prinsipper lever videre, men i en annen forkledning som en kultisk praksis som i dag ligger langt utenfor mainstream teori og praktisering av vitenskapelig medisin.
Referanser:
- Hahnemann S. Versuch über ein neues Prinzip zur Auffindung der Heilkräfte der Arzneissubstanzer nebst einigen Blicken auf die bisherigen. Journ pract Arzneykinde 1796; 2(3): 433.
- Guthrie D. A History of Medicine. London: Thomas Nelson and Sons Ltd., 1945: 219-220.
- Ackerknecht EH. A Short History of Medicine. New York: The Ronald Press Company, 1955: 145.
- Relton C, Cooper K, Viksveen P, et al. Prevalence of homeopathy use by the general population worldwide: a systematic review. Homeopathy 2017;106(2):69-78. doi: 10.1016/j.homp.2017.03.002. Epub 2017 Apr 7.
- Simons DG, Travell JG, Simons LS. Myofascial Pain and Dysfunction. The Trigger Point Manual, Vol 1. 2nd ed. Baltimore: Williams & Wilkins; 1999.
- Dunning J, Butts R, Mourad F, et al. Dry needling: a literature review with implications for clinical practice. Phys Ther Rev 2014; 19(4): 252-265.
- Martín-Pintado-Zugasti A, Mayoral del Moral O, Gerwin RD, Fernández-Carnero J. Postneedling soreness after myofascial trigger point dry needling: current status and future research. Journal of Bodywork & Movement Therapies 2018, doi: 10.1016/j.jbmt.2018.01.003.
- Domingo A, Mayoral O, Monterde S, Santafé MM. Neuromuscular damage and repair after dry needling in mice. Evidence-Based Complementary and Alternative Medicine Volume 2013, Article ID 260806, 10 pages http://dx.doi.org/10.1155/2013/260806.
- Dommerholt J, Mayoral del Moral O, Gröbli C. Trigger point dry needling. The Journal of Manual & Manipulative Therapy. 2006; 14(4): 70–87.
- Quintner J, Bove G, Cohen M. A critical evaluation of the “trigger point” phenomenon. Rheumatology 2015; 54: 392-399.
- Martín-Pintado-Zugasti A, Pecos-Martín D, Rodríguez-Fernández AL, et al. Ischemic compression after dry needling of a latent myofascial trigger point reduces post-needling soreness intensity and duration. PM R. 2015; 7: 1026-1034.
- Lewitt K. The needle effect in the relief of myofascial pain. Pain 1979; 6: 83-90.
- Dommerholt J, Hook T, Grieve R, Layton M. A critical overview of the current myofascial pain literature – July 2015 Journal of Bodywork & Movement Therapies 2015; 19: 482-493.