Del #1 tok for seg «Hjerne-skapt smerte». Les her: https://fysioneuralyzer.no/2026/03/18/smertelig-feil-1-hjerne-skapt-smerte/. Del #2 tar for seg «Nevroplastiske smerter», som er et unødvendig og sirkulært nyskapt begrep. Bruken av det er mangel på faglig bevissthet

Bakgrunn: Plastisitet er en del av livet

Begrepet nevroplastisitet henspeiler på hjernens evne til å endre og omorganisere sin struktur og funksjon gjennom hele livet som svar på nye erfaringer, læring eller skader. Dette er en kjent egenskap som hjernen har og er iboende og naturlige mekanismer i nervesystemet. Kilder peker til at begrepet «plastisitet» først ble brukt (og kjent) om nervesystemets egenskaper i 1890 av den amerikanske psykologen William James. I 1948 introduserte den polske nevrofysiologen Jerzy Konorski begrepet «nevronal/nevral plastisitet» og som ordform dukker «nevroplastisitet» inn i engelskspråklige ordbøker først på 1970-tallet. Nervesystemet og dets plastiske egenskaper er altså et gammelt forskningsfelt og et svært utbredt og voksende felt. For smerte (og andre fenomener) handler dette om å forstå hva, hvor, hvorfor og hvordan prosessene og mekanismene i nervesystemet kan lede til smerter, og om hvilke endringer og omorganiseringer som skjer. Ikke bare at det skjer – som er den essensielle betydningen av «nevroplastiske smerter».

Poenget er at nevroplastisitet er en del av selve livet. Vi kunne like godt bare ha kalt det «livssmerter». Det er et like lite nyttig som «nevroplastiske smerter».

Man kan sammenligne kroppen (med sitt nervesystem) med et økosystem der vi gjennom forskning forsøker å forstå det funksjonelt samfunnet av levende organismer (planter, dyr, mikroorganismer) som samspiller med hverandre og sitt ikke-levende miljø (jord, luft, vann, klima) i et gitt område. Et økosystem er i kontinuerlig endring – akkurat som at nervesystemet er plastisk. Hvis vi forklarer økte temperaturer, redusert isdekke, surere hav og mer ekstremvær som «økosystemske» gir det ingen videre mening eller forklaring av fenomenet. Det regner på grunn av endringer i økosystemet. Det er en tautologi som med logisk nødvendighet er sant, men det har ikke noe empirisk innhold og det evner ikke å forklare noen av disse fenomen i naturen. Det bringer absolutt ingenting nyttig til forståelsen av endringene innen økosystemet.

Bakgrunn: Hvor kommer dette begrepet «nevroplastiske smerter» fra?

Det kommer ikke fra det internasjonale fellesskapet for forskning og forståelse av smerte. Begrepet ser ut til å ha vokst frem i USA og fått utbredelse i 2010- og 2020-årene, med guruer som frontpersoner og et betydelig propagandamaskineri. Howard Schubiner (mind‑body‑feltet; Unlearn Your Pain, 2010→) og miljøet rundt ham begynte tidlig å snakke om nevroplastiske smerter i pasientmateriale og organisasjonsnavn. Alan Gordon populariserte uttrykket bredt i boka The Way Out (2021), der han skriver helt eksplisitt: «We call this neuroplastic pain«. Han er grunnleggeren av metoden Pain Reprocessing Therapy som bruker samme begrepsbruk i sitt informasjonsmateriell. Mange pasient‑ og fagnettsteder fra 2020‑tallet forklarer «nevroplastiske smerter» i tråd med dette – og som hjerne-skapte smerter – også her til lands.

Hoveddel: «Nevroplastiske smerter» som ontologisk og epistemologisk feilbegrep

Og hvorfor uttrykket bør unngås til fordel for IASP/ICD‑11-konsensus (nociplastisk, nociseptiv, nevropatisk).

Hva sier konsensus om smerte?

Begrepet «nevroplastiske smerter» forekommer i populærformidling og enkelte klinikknære miljøer, men er verken en diagnose eller del av den internasjonale, standardiserte terminologien for smerte.

Den internasjonale assosiasjonen for studiet av smerte (IASP) er en ledende global fagorganisasjon dedikert til forskning, utdanning og behandling av smerte. De har utarbeidet en omfattende taksonomi (begrepsforklaringer) for ulike typer smerte og mekanismer/prosesser i nervesystemet. Den grunnleggende smerte­definisjon er «en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse assosiert med, eller som ligner den som er assosiert med, faktisk eller potensiell vevsskade». Det sier eksplisitt at smerte har et sensoriske aspekte. Den sier også blant sine 6 nøkkelpunkter at smerte og nocisepsjon er forskjellige fenomener. Dette etablerer tydelig hvilken type fenomen smerte er: en opplevelse – ikke et vev, en struktur, en mekanisme, egenskap eller prosess.

Samtidig har IASP innført et mekanistisk klassesystem med tre beskrivere: nociseptiv, nevropatisk og nociplastisk smerte. Nociplastisk er definert som smerte som oppstår fra endret nocisepsjon uten klar evidens for pågående vevsskade eller lesjon i det somatosensoriske systemet, og det foreligger publiserte kliniske kriterier og graderingssystem. I nervesystemet finnes det flere egne «system», som synssystemet og likevektssystemet. Systemet for å fange opp og overføre informasjon om skadelige stimuli som kan føre til opplevelsen av smerte er det nociseptive systemet (populært omtalt som «smertesystemet»). Begrepet «nevroplastiske smerter» synes å bli brukt som et eget begrep for nociplastiske smerter.

Den nyeste internasjonale klassifiseringen av sykdommer, ICD‑11, klassifiserer dessuten kronisk primær smerte som en biopsykososial helsetilstand i seg selv, med vekt på funksjonell konsekvens/emosjonell belastning, uavhengig av om det finnes biologiske eller psykologiske bidrag som ikke bedre forklarer smerten. Dette er det anbefalte diagnose­språket globalt.

Ontologisk er «nevroplastiske smerter» en kategorifeil

Nivåforveksling (erfaringsnivå vs mekanismer). Smerte er et fenomen (opplevelse), mens nevroplastisitet er en prosess/egenskap ved nervesystemet. Å betegne smerte som «nevroplastisk» gjør en overordnet egenskap til en «type smerte». IASP‑definisjonen forebygger nettopp slik reifikasjon (tingliggjøring) og plasserer smerte i et erfart, biopsykososialt domene. Å kalle det «nevroplastiske smerter» er en kategorifeil på linje med å kalle feber «immunologisk feber»: all feber involverer immunsystemet, men det gjør ikke «immunologisk» til en type feber. Eller «plastisk tinnitus» – plastisk er en egenskap ved nervesystemet, ikke en egen tinnitus-type. Eller «Genetisk lungebetennelse» – genetikk kan gi risiko/disposisjon, men lungebetennelse har infeksiøs etiologi. Å kalle pneumoni «genetisk» blander risikofaktor (disposisjon) med sykdomsart.

Nevroplastisitet er allestedsnærværende. Begrepet skaper en illusjon av en avgrenset sykdomsenhet, der man i realiteten omtaler et tverrgående fenomen av interaksjoner. Nevroplastisitet skjer på flere nivåer i nervesystemet (perifert, spinalt, supraspinalt/hjerne) og i alle smertekategorier (akutt, kronisk, nociseptiv, nevropatisk, nociplastisk). Å «tingliggjøre» dette som en egen smerte-type er ontologisk misvisende. Nevronal plastisitet, inkludert sentral sensitivisering (økt responsivitet i nociseptive baner), er dokumentert på tvers av inflammasjons‑, nevropati‑ og blandede tilstander. Plastisitet er altså ikke avgrensende for en smertetype, og «nevroplastisk smerte» blir dermed tautologisk og lite nyttig ontologisk.

Uforenlig med anerkjent klassifikasjon. IASP/ICD‑11 bygger på skillet mellom fenomen (smerte) og mekanismer (nocisepsjon/nevropati/endret nocisepsjon), og knytter dette til operasjonelle kriterier (nociplastisk) og diagnoser (ICD‑11). «Nevroplastiske smerter» finnes ikke i dette språksystemet. «Nociplastisk» betyr smerte fra endret nocisepsjon uten klar vevsskade eller somatosensorisk lesjon – det sier ingenting om at plastisitet i seg selv er «typen» smerte. Å bruke «nevroplastisk» skaper forveksling med nociplastisk (lydlignende, men ikke det samme), og svekker den faglige presisjonen.

Nociplastiske smerter

Begrepet nociplastisk smerte ble innført som en 3. mekanistisk deskriptor fordi de to eksisterende definisjonene (nociseptiv og nevropatisk) etterlot en stor gruppe pasienter uten en valid patofysiologisk betegnelse for deres smerteopplevelser. Denne gruppen består av folk som verken har opplagt aktivering av nociseptorer eller nevropati (sykdom eller skade av det somatosensoriske system) men der kliniske og psyko-fysiske funn peker mot endret nociseptiv funksjon. Typiske pasienter i denne gruppen er de som har fått diagnosen fibromyalgi, komplekst regionalt smertesyndrom (type 1), andre tilfeller av «muskelskjelett»-smerter (som f.eks. uspesifikke kroniske ryggsmerter) og funksjonelle smertetilstander i innvoller (som f.eks. irritabel tarm).

Videre evnet ikke den eksisterende smerte-terminologien å harmonisere med daværende konsepter og resulterte i bruk av andre udefinerte betegnelser som «dysfunksjonell» eller «patologisk» smerte. «Psykogen» smerte (insinuerer og kan oppfattes som innbilt smerte) har også vært utbredt brukt. Slike begrep gir ingen innsikt i mulige mekanismer og bærer dessuten med seg implikasjoner som kan stigmatisere pasienter.

Nociplastisk smerte ble bestemt i stor grad også for å gi validitet til pasientenes opplevelse av smerte og for å fasilitere kommunikasjon mellom pasienter, klinikere og andre interessenter. Nå har vi tre betegnelser for smerte som alle henviser til at alle som opplever smerte har en eller annen nevral prosess med koding av skadelig stimulus (nocisepsjon) i de nociseptive banene/systemet. Smerte som objektivt oppfattes som «innbilt» eller «bare i hodet», eller pasienter som sitter igjen med den oppfatningen, er oppfatninger det er på høy tid å eliminere. Da er det også verd å nevne at et annet ord for «Nevroplastisitet» er «Hjerneplastisitet». Hvordan farer «hjerneplastiske smerter» i dette farvannet?

Epistemologisk er begrepet dårlig kunnskapspraksis

Manglende operasjonalisering og falsifiserbarhet. «Nevroplastisk smerte» har ingen validerte diagnosekriterier, ingen graderingssystem, og ingen beslutningsalgoritme. «Nociplastisk smerte» har derimot publiserte kriterier (fire minstekrav) og en mulig/sannsynlig‑gradering, og nylige studier antyder tilfredsstillende reliabilitet og moderat diagnostisk validitet i kliniske scenarier. Et uoperasjonalisert begrep (som «nevroplastiske smerter») kan ikke prøves stringent – og egner seg derfor dårlig i forskning og kvalitetsarbeid.

Brudd med standardisert nomenklatur. Terminologi fra IASP/ICD‑11 har som mål å muliggjøre sammenlignbarhet og akkumulering av kunnskap. Å introdusere et parallelt, ustandardisert ord som «nevroplastisk» svekker sammenlignbarhet i forskning.

Begrepsglidning: Begrepet forsterker en allerede utbredt sammenblanding med f.eks. «sentral sensitivisering«. Litteraturen er tydelig på at sentral sensitivisering bør forstås som et mekanismebegrep (forsterket CNS‑respons), ikke som en klinisk diagnose – og det anbefales å erstatte vage uttrykk med presise mekanismebeskrivelser eller med IASP‑klassene. «Nevroplastiske smerter» og andre flytende begrep som ukritisk benyttes bidrar til slik uheldige glidning.

Sentral sensibilisering defineres som økt responsivitet i CNS‑nociseptive nevroner til normal eller subterskel afferent input, og gir kliniske fenomener som allodyni og sekundær hyperalgesi. Dette er en måte nervesystemet endres på – ikke en smertediagnose. Ekspertmiljøer advarer eksplisitt mot å bruke termen som «paraplydiagnose» fordi det skaper sirkulære forklaringer og semantisk uklarhet. Man bør heller beskrive hvilke CNS‑mekanismer man mistenker.

Mekanistiske forklaringer for kroniske smerter er fortsatt mangelfulle. Vi antar, med kvalifisert grunn, at sentral sensitisering er én potensielle og sentral mekanisme, men som Velasco et al (2024) påpeker:

  • Sentral sensitisering er faktisk ikke demonstrert på mekanismenivå i mennesker (bare som fenomen).
  • Det er ikke demonstrert at sentral sensitisering forårsaker kronisk smerte.
  • Sentral sensitisering er ikke eksklusiv for én type smerte (f.eks. kroniske smerter).
  • Smerteutredninger blir ofte forvekslet med mål på sentral sensitisering i litteraturen, noe som utelater at SS er et nevrofysiologisk fenomen og ikke et perseptuelt fenomen.
  • Sentral sensitisering er ikke en diagnose.

Andre implikasjoner av begrepsbruk

Målretting av behandling: Feil klassifisering – svekker mulighetene for effekt. Blandet fenotype er vanlig og mange har miks av nociseptiv/nevropatisk/nociplastisk drivere. Å skille mellom disse klinisk kan dessuten være utfordrende, men presisjon med terminologi og klassifisering kan understøtte kombinasjoner av tiltak når det er indisert: f.eks. perifer anti‑inflammasjon OG sentral demping/eksponering.

Dokumentasjon og kommunikasjon: Journaltekst som eksplisitt refererer til IASP‑kriterier/ICD‑11 øker interrater‑reliabilitet, muliggjør fenotyping i register og legger til rette for kvalitetssikringsprosjekter.

Pedagogikk: Moderne rammeverk (som ACT, CFT, predictive processing) gir teorier og data på hvordan bl.a. forventninger, emosjoner og kontekst kan påvirke prosessering av nocisepsjon – nyttig klinisk, men ikke en erstatning for standard klassifikasjon. Bruk disse som intervensjonslogikk innenfor IASP/ICD‑11, ikke som ny terminologi.

Smerte forstås i dag som et emergent regulert hjerne-kropp-fenomen (multinivå, bio-psyko-sosialt etc). Altså: smerter er resultat av flere årsaker i et sammensatt system uten å kunne utledes av de enkelte delenes egenskaper. Angående nevroplastisitet er det jo heller ikke sånn at plastiske endringer bare virker «negativt» – med tanke på smerte kan plastisitet like gjerne gi mindre smerter og mindre sensitivitet. Å klassifisere smerte som «nevroplastisk» reduserer et mangfoldig system til én mekanisme som virker én vei.

Fravær av funn: Det gjøres en sirkulær slutning fra fravær av konkrete funn i kroppen. Ofte brukes begrepet når man ikke finner vevsskade/lesjon: «Siden vi ikke finner noe, må det være nevroplastisk/hjerneplastisk.» Plastisitet postuleres fordi man ikke fant noe annet – og dette fraværet brukes så som evidens for plastisitet. Hva med endometriose og revmatiske sykdommer som kan ta år å diagnostisere? Er det «nevroplastiske smerter» inntil vi finner diagnosen? Hva med alt sårt vev i kroppen som har økt tetthet av nociseptorer og aktiveringsstoffer som ikke vises på MR-bilder, er det ‘hjerneplastisitet’?

Faglig overmot: Å gå fra «hjernen endrer seg ved smerte» (sant, men generelt) til «derfor er din smerte en særskilt nevroplastisk type» er et epistemisk sprang og faglig overmot. Det overgeneraliserer mekanistisk kunnskap og kan låse klinikken til snevre tiltak («hjernetrening»), i stedet for multimodal tilnærming.

Kort oppsummert:

  • «Nevroplastiske smerter» er et begrep som bryter med internasjonalt anerkjent klassifikasjon, ontologien (hva smerte er) og med epistemiske krav til presise, operasjonaliserte begreper.
  • Det finnes allerede robuste, internasjonalt forankrede verktøy for å beskrive og klassifisere kroniske smerter – nociplastisk (IASP) og chronic primary pain (ICD‑11).
  • Ved å bruke standardisert språk støtter vi bedre forskning, bedre kommunikasjon og bedre, mer målrettet behandling.
  • (Slutt å bruk det).

Teksten er skrevet i samarbeid med Microsoft Copilot (mars, 2026)