Vi har mange typer kroppslyder og lyder fra ledd er én av dem. Det kan være mange årsaker til at det kommer lyder fra leddene våre. Klunking, knepping, popping eller knasing. De aller fleste er helt normale og skjer også i «friske» ledd. Alle opplever nok dette i en eller annen form i løpet av livet. Én type lyder fra ledd er de man kan få når man «knekker» på fingrene eller går til en behandler som «knekker» i ryggen (også kalt ledd-manipulasjon). Mange kan også selv-knekke ryggen, nakken eller andre ledd gjennom å tøye eller strekke seg. Men hva er det egentlig som skjer i leddene da?

Noen tidligere teorier om at man «satt på plass» eller «justerte» leddene har vist seg å være anatomisk synsing. Desverre rakk teoriene å sette seg så sterkt i samfunnet at det fortsatt er relativt utbredte oppfatninger.


Tribonukleasjon

Når det «popper» i leddene (fingerknekking eller ryggknekking) er det på grunn av en mekanisme som kalles tribonukleasjon – dannelse av gassbobler som oppstår når to våte flater separeres. Ledd, som i fingrene og ryggen, har to våte flater. Det er glatte flater av brusk som «smøres» av leddvæske (synovialvæske). Når disse flatene, som står mot hverandre, separeres raskt, kan denne effekten oppstå. Tenk deg en glassplate oppå et glassbord med vann mellom. Om du forsøker å løfte glassplaten opp vil du kjenne at den «suges» fast til bordet. Kraften som virker mot at glassplatene separeres kalles Stefan adhesion.

I et ledd står to motstående overflater (leddflatene) tett mot hverandre og er atskilt av en tynn film av leddvæske. Når leddflatene separeres (som når du drar i fingeren) vil trykk/spenning motvirke det (Stefans adhesjon). Hvis kreftene som separerer leddflatene er store nok kan det skape et negativt trykk som sammen med hastigheten som separerer leddflatene kan skape et damphulrom i leddvæsken.

Alle ledd, inkludert fingre og ryggledd, er lukkede hulrom. Leddene er innkapslet av bindevev, noe som skaper et hulrom innenfor leddkapselen. Man kan si at når leddflatene plutselig separeres blir også hulrommet utvidet. Det oppstår et vakum inni leddet fordi det ikke er nok leddvæske til å fylle hulrommet. I stedet «popper» deler av leddvæsken, på grunn av trykkendringen, om til gassbobler som «fyller» hulrommet – et damphulrom.

For at disse gassboblene skal kunne oppstå må væsken inneholde «oppløst gass». Og det gjør leddvæsken vår. For eksempel inneholder vann både nitrogen, oksygen og karbondioksid og blodet vårt har også små mengder av flere oppløste gasser. Henryloven sier noe om mengden av gass som kan løses i væske, men siden jeg allerede har trått utenfor kompetanseområde med disse naturlovene velger jeg å ikke skrive mer om dem 🙂

Uansett, det er ikke noe mer hokus pokus med knekkingen av ledd. Iallefall er dette den rådende forklaringen*. Når fingrene og ryggen popper er det på grunn av (rask) separasjon av leddflatene og en samtidig vakum-effekt som får noe av leddvæsken til å poppe om til gass (tribonukleasjon). For at leddene skal kunne poppes igjen må det gjerne gå nok tid til at gassen igjen kan oppløses i væsken (ca 20-30 min). En daglidags hendelse for noen, et party-triks for andre. Irriterende på kino. Noen synes knekken gir velbehag og som del av behandling kan det for noen gi en kortvarig lindring og/eller lokal avspenning. Men ingenting settes «på plass».

*Kawchuk GN, Fryer J, Jaremko JL, Zeng H, Rowe L, Thompson R (2015) Real-Time Visualization of Joint Cavitation. PLoS ONE 10(4): e0119470. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0119470