Det er nok en rekke aspekt som er positive ved å kunne lede ved eksempel under trening, veiledning og instruksjon av pasienter. Det er kanskje til og med en fordel i mange tilfeller?

Men må fysioterapeuter kunne lede ved eksempel for å være troverdige eller skikket som terapeut? Noen synes å hevde det.

Som om man ikke er skikket som fysioterapeut dersom man kan demonstrere hvilken som helst øvelse ovenfor pasienten.

Som om man ikke er egnet til å instruere og veilede pasienter dersom man ikke ser ut som en fitnessutøver.

Som om du må kjøre intervaller tre ganger i uka selv for å kunne hjelpe en hjertepasient.

Som om du må kunne balansere på slak line for å kunne hjelpe en med rehabilitering etter korsbåndskade.

Og som om de med langvarige og sammensatte lidelser virkelig blir inspirert av daglige treningsoppdateringer fra ultraspreke helsepersonell på sosiale media.

Det kan være en god idé at man bør ha prøvd, opplevd og kjent på egen kropp de øvelser eller treningsprogram man foreskriver pasientene. Men det blir dobbeltmoralsk å både legge eierskap til ivaretagelsen av førstepersonsperspektivet og samtidig sveipe generaliserende idealmoral ovenfor egne kolleger. Og en dæsj underliggende ableisme. Ser vi ikke innover på oss selv med de samme prinsipper vi sier vi legger i å være empatiske, biopsykososiale og pasientsentrerte?

Kommunikasjon foregår ikke bare gjennom demonstrasjon av egen kroppsbeherskelse.

Kunnskap overføres ikke bare gjennom å vise hvor flink en selv er.

Faglig troverdighet står og faller ikke på en fitnesskropp.

Faglig autoritet bygges ikke av hvor mange øvelser du kan vise at du behersker.

Relasjon til sårbare mennesker bygges ikke gjennom hvordan ens gluteus ser ut i tights.

Du trenger ikke klare ti enhånds push-ups naar det i Sandhed skal lykkes en at føre et Menneske hen til et bestemt Sted.

Å kunne vise ti forskjellige måter å gjøre knebøy på er ikke Hemmeligheden i al Hjælpekunst.

Kirkegaard sa at når han ikke forstår det den andre forstår, så hjelper hans merforståelse den andre slett ikke. Skal vi ikke forstå hverandre, som kolleger, også?

Når sluttet fysioterapeuter å kunne være ‘vanlige’ mennesker? Og når ble fysioterapien forbeholdt glansbilder av kroppslig fysikk og helse?

Mennesker med skader, sykdom eller lyte; skal ikke de kunne bli fysioterapeuter?

Mennesker med funksjonshemmelser eller overvekt; skal ikke de kunne bli fysioterapeuter?

Skal ikke kvinnen med revmatisk sykdom kunne bli fysioterapeut fordi hun ikke kan demonstrere en pistol squat?

Skal ikke mannen med nevrologisk lidelse kunne bli fysioterapeut fordi han ikke kan hoppe og sprette rundt i treningssalen?

Skal vi nekte den overvektige å bli fysioterapeut fordi noen ikke synes det egner seg for å gi helseråd?