Det er nok en rekke aspekt som er positive ved å kunne lede ved eksempel under trening, veiledning og instruksjon av pasienter. Det er kanskje til og med nødvendig i mange tilfeller?

Men fysioterapeuter kunne lede ved eksempel for å være troverdige eller skikket som terapeut? Noen hevder det.

Som om at man ikke er skikket som fysioterapeut dersom man selv ikke kan demonstrere en hvilken som helst øvelse ovenfor pasienten.

Som om at man ikke er egnet til å instruere og veilede pasienter dersom man ikke ser ut som en fitnessutøver.

Som om at du må kjøre intervaller tre ganger i uka for å kunne hjelpe en hjertepasient.

Som om at du må kunne balansere på slak line for å kunne hjelpe en med rehabilitering etter korsbåndskade.

Kommunikasjon foregår ikke bare gjennom demonstrasjon av egen kroppsbeherskelse.

Kunnskap overføres ikke bare gjennom å vise hvor flink en selv er.

Faglig troverdighet trenger ikke nødvendigvis en fitnesskropp.

Faglig autoritet bygges ikke av hvor mange øvelser du kan vise at du behersker.

Du trenger ikke klare ti enhånds push-ups naar det i Sandhed skal lykkes en at føre et Menneske hen til et bestemt Sted.

Å kunne vise ti forskjellige måter å gjøre knebøy på er ikke Hemmeligheden i al Hjælpekunst.

Når sluttet fysioterapeuter å kunne være ‘vanlige’ mennesker? Og når ble fysioterapien forbeholdt glansbilder av kroppslig fysikk og helse? (Retorisk spørsmål)

Mennesker med skader, sykdom eller lyte; skal ikke de kunne bli fysioterapeuter?

Mennesker med funksjonshemmelser eller overvekt; skal ikke de kunne bli fysioterapeuter?

Skal vi nekte jenta med revmatisk sykdom å bli fysioterapeut fordi hun ikke kan demonstrere en pistol squat?

Skal vi nekte den funksjonshemmede mannen å bli fysioterapeut fordi han ikke kan hoppe rundt i treningssalen?

Skal vi nekte den overvektige å bli fysioterapeut fordi noen ikke synes det egner seg for å gi helseråd?