For tiden ligger det en artikkel på VG+ som tydeligvis lanserer «Dead butt syndrome» som 1) en faktisk og legitim diagnose, 2) en årsak til ryggsmerter og 3) til og med en vanlig årsak (til verdens mest utbredte plage som ikke engang en samlet verdensekspertise forstår alt om enda). Ingen av delene er riktig. Denne pseudodiagnosen har desverre eksistert lenge innen trenings-, terapi og helsebransjen rundt om i verden. Den føyer seg inn i en bransjekulturell og ukritisk overambisiøsitet der teorier uten vitenskapelig og/eller plausibel forankring tas opp og spres, og lever videre by default.

Skjermdump fra vg.no

Discalimer: Jeg har ikke lest artikkelen (har ikke tilgang til VG+) men overskriften i seg selv, samt rekkevidden og potensiell påvirkning den kan ha, pluss at det er år 2024, er tilstrekkelig til å si noe om det. Hva enn annet fornuftig og nyansert artikkelen inneholder får bare være. Bare tenk på de titusener med ryggsmerter (eller uten) som leser overskriften, ikke har tilgang til VG+ og googler «Dead Butt Syndrome». 99,99% av det de finner er ukritiske og misledende artikler fra de vanlige helse-kolonistene med gode og/eller click-intensjoner. Søk på «Dead butt syndrome» (og andre brukte navn til denne antatte «tilstanden») i verdens største databaser for forskning gir NULL (!) treff. Det betyr at det IKKE er et anerkjent, akademisk eller vitenskapelig begrep. Søk på Google derimot gir 3’370’000 treff (flest fra USA). Ta dette som et dundrende bevis på overmedikaliseringen og spredning av misinformasjon i samfunnet.

Hva er «Dead Butt Syndrome»…

annet enn en ræva døll og misvisende patologisering av noe helt normalt? Typiske idéer som ligger bak er for eksempel: fordi vi sitter på rumpa hele dagen, glemmer den noen ganger hva den skal gjøre når vi skal bevege oss. Rumpa kan bli «hemmet», eller få hukommelsestap, for det den skal gjøre. Den kan ikke lengre gjøre jobben sin i aktivitet og bevegelser. Vi har altså sittet funksjonen ut av rumpa og gjort at den ikke lengre kan «slå seg på» når det trengs. Dette skal så være mekanismene som gjør at andre kroppsdeler får mer belastning, at vi får «feilfunksjoner» i kroppen, at andre muskler overbelastes eller blir for stramme og at vi får smerter her eller der – i dette aktuelle tilfellet: i ryggen. En annen sentral påstand er at musklene i rumpa «slår seg på» for sent (forsinket aktivering) – og muskler som ikke stiller til start når en bevegelse begynner er skummelt.

Så utbredt som disse idéene er, og når de til og med får en overskrift i norges største avis anno 2024, skulle en tro det var mye forskning som støttet dette. Det er det som nevnt ikke!

En annen seiglivet go-to forståelse og årsaksforklaring bak all slags smerter er at det må skyldes nedsatt styrke i musklene. Faktum er at det nesten aldri er i den rekkefølgen. «Svake» muskler, eller mer presist: grad av styrke, er bare ikke årsaken til ryggsmerter. Mennesker med alle grader av styrke får ryggsmerter.

Gluteus Maximus, et justismord.

Musculus Gluteus Maximus er den største av setemuskelen og er den som har hovedrollen i «dead butt syndrome». Her blir den som Josef K. i Kafka’s Prosessen. Idéen springer ut fra en teori om at én muskel kan være ekstra utsatt for å bli hemmet. Ikke et ukjent fenomen i nevnte bransjer. Hvem husker vel ikke navleinndragning for aktivering av musculus transversus abdominis (antatt viktigste del av «kjernemuskulaturen») som gikk viralt på 90-tallet og øvelser for «isoleringen» av en av fire muskelhoder i quadriceps (fremside lår). For Musculus Psoas (del av høftebøyeren) finnes det grupper som tilber muskelens allmektighet for helsen.

Grunnlaget og spiren for anklagingen av setemusklene stammer fra Dr Vladimir Janda`s arbeid om bekken-«dysfunksjoner» (dysfunksjoner er forøvrig også et ganske dølt begrep når vi snakker om iliosacralleddene i bekkenet) på 60-tallet og hans lansering og definisjon av «upper crossed/lower crossed syndrome» (også pseudodiagnoser) sent på 70-tallet. Forenklet sagt hevdes det at disse «syndromene» gjør at hvis man er stram og kort foran, så er man slapp og svak bak. For eksempel skal mennesker som sitter mye være utsatt for at musklene foran i hofta (som er bøyd) blir korte og spente, mens musklene bak på hofta (som blir strekt, og her: gluteus maximus) blir svak og slapp – ja, til og med hemmet. Altså, man antar i grunn at fordi en muskel eller ledd har redusert bevegelighet (for eksempel at hoftebøyerne er «stramme») så har disse musklene en slags ekstra muskelaktivitet som forårsaker den stramheten. Videre at dette igjen hemmer antagonisten (muskelen med motsatt virkning på den andre siden av hofta). Dette er en ustøttet idé og gir ikke mening. «Stive» muskler har vanligvis ikke ekstra muskelaktivitet (eller mye mer, hvis noen) – spesielt i hvile eller når de forkortes – som er akkurat det som skjer med hoftebøyerne når vi sitter eller gjør en knebøy. En yrkessjåfør burde ikke kunne gå ut av bilen etter endt arbeidsdag om teorien stemte.

I og med at vi mennesker sitter, og kanskje sitter litt mer enn før, virker idéen for noen troverdig og intuitiv. Det er bare det at det er ikke sånn kroppen fungerer. Overambisiøse og reduksjonistiske teorier og ukritisk omfavnelse av dem, er derimot akkurat slik det fungerer og har fungert i bransjer der kroppen fortsatt oppfattes som en maskin.

Å hevde «dead butt syndrome» betyr videre i essens at man mener man kan teste gluteus maximus som svak, men at den har potensial til å være sterkt hvis bare personen kunne lære å «slå den på».

Ingen troverdig måte å finne ut om «rumpa er død»

Vi kan selvsagt teste styrken og vurdere kontrollen i bevegelser og funksjoner, også der gluteus maximus er aktiv. Men om den ikke «slår seg på» er den avrevet eller så er nervene til muskelen skadet.

Hold på hatten: Det finnes ingen validert test som klinikere eller treninseksperter kan gjøre for finne ut av om din gluteus maximus er hemmet eller ikke, eller jobber for mye eller lite. For det første jobber ikke muskelen alene i noen bevegelser (flere andre muskler bidrar mer, eller mindre). For det andre rekruteres musklene ulikt og Gluteus Maximus er ikke særlig aktiv (prosent av maks muskel-aktivering) under det store flertallet av daglige gjøremål. Setemusklene fungerer best, og aktiveres mest, under aktiviteter med tung belastning, som ved sprint, klatring eller tunge løft. Vi bruker normalt bare prosenter av maksimal muskelaktivitet i setemusklene for å gå eller til og med løpe. Er det dette man mener er «hemmet» muskel? At man har trodd gluteus maximus skal bli knallhard og jobbe maksimalt under de lavbelastede testene man gjør for personer med korsryggssmerter?

Man gjør enkelt-muskler viktigere enn de faktisk er. Kanskje det gir en økt følelse av ekspertise og autoritet ovenfor pasienten? Du kan ha nedsatt styrke og kontroll over bevegelser og funksjoner, men hvis du får høre at din gluteus maximus er hemmet eller død, så må du spørre deg: hemmet, eller drept, av hva? En muskel som har glemt hva den skal gjøre? (det finnes faktisk et annet utbredt begrep på samme teori: «gluteal amnesia». Tro det eller ei. La oss håpe det ikke fenger her på bjerget).

Smerte øker, ikke minker, muskelaktivitet.

Gjennom forskning og laboratoriemålinger (EMG, elektriske impulser) kan vi måle grad av aktivitet i muskler under forskjellige bevegelser, gitt at vi har en kvalifisert måling på muskelens maksimale aktivering. Slike målinger har sine begrensninger og skal tolkes kritisk, men det er det vi har, og det finnes en rekke slike studier. For gluteus maximus har man funnet:

  • at den alltid er «forsinket» hos friske/smertefrie personer såvell som personer med smerter. Det er altså normal funksjonell anatomi. Setemusklene er altså ikke de første musklene som normalt aktiveres i bevegelser/belastning av hofta. Som nevnt er den faktisk ikke så sentral (aktiveres i liten grad av maks) når vi går og løper – eller gjør seteløft som vi tror. Det er altså NORMALT at den ikke aktiveres først og at den ikke aktiveres så mye.
  • at den verken har forsinket aktivering eller mindre aktivitet hos personer MED korsryggssmerter.

Dessuten er ikke Gluteus-muskulaturen (det er to mindre gluteuser i tillegg til maximus) mer sannsynlig å bli hemmet enn noen annen muskel som vi har. Målinger har funnet at gluteus-muskler er MER aktive hos personer MED bl.a. hofteartrose og bekkenleddssmerter. Og vi vet at personer med ryggsmerter (eller annen smerte) anspenner muskulaturen mer enn personer uten ryggsmerter (det er bare sunn fornuft, og dessuten vitenskapelig støttet).

Patologisering

«Dead Butt syndrome» er en misvisende forklaring på en antatt feilfunksjon/sykdom for noe som er helt normalt. Slikt har et navn: sykdomssalg eller sykdomskremmeri (Disease mongering på engelsk). Ergo: En ganske ræva og døll «diagnose». (Håper du likte oversettelsen 🙂 ).

Paradokset er videre at gluteus maximus ikke er viktigere enn andre hoftemuskler med samme virkning i vanlige daglige aktiviteter. Muskler jobber aldri isolert, men har et intrikat aktiveringsmønster og samspill. Det er unødvendig å heve viktigheten av én muskel over en annen, særlig for å skape en patologi der den ikke eksisterer. Folk med smerter føler seg antagelig allerede sårbar og «i stykker» nok, vi trenger ikke å putte på imaginære feilfunksjoner på toppen av det. (eller f.eks. en tro på at dette er grunnen til at rumpa er «dvask», «sunket» eller «flat» ut ifra sosiale kroppsidealer).

Men øvelsene hjelper

Absolutt. Trening som styrkeøvelser, også av setemusklene, kan være hjelpsomme og mange føler det hjelper på ryggsmertene. Faktisk er det nærmest uendelig av treningsformer som har gitt personer med ryggsmerter gode erfaringer. Mange av disse treningsformene har ikke fokus på setemusklene, eller aktiverer/belaster setemusklene i særlig grad heller. Setemusklene kan sikkert bli svake, men det samme kan mange andre muskler bli når vi har smerter eller veldig inaktiv hverdag. Styrketrening for setemusklene er et godt alternativ og til og med kanskje tilrådelig i de fleste treningsprogram for ryggsmerter. Men ikke fordi de er hemmet eller ikke «slår seg på». Og ikke fordi de nødvendigvis trenger å bli sterkere heller (vi vet faktisk ikke alt om hvorfor trening hjelper på ryggsmerter). Poenget her er at opplevelse av effekt/endring/bedring IKKE bekrefter mekanismer eller teorier. Jeg kunne sagt at kroppens helsesjel ligger i en av fotsålemusklene. Fordi vi står og går så mye, og dermed presser hukommelsen ut av den, vil det kunne føre til ryggsmerter. Denne sjelen påminnes og lokkes fram best når vi hopper paradis – med Metallica i pan-fløyte-versjon på høytaleren. Så kunne en person med ryggsmerter bli kjempebra etter et noen uker med hopping, men det ville ikke bekreftet teorien om mekanismen.

I tillegg til VG+ ble denne bloggen inspirert av Greg Lehman (en av mange) som lenge har forsøkt å avlive denne «diagnosen». På grunn av latskap inneholder ikke denne bloggen referanser, men henviser heller til Greg:
Se blogg her: Have the butt muscles of the world gone silent?
Og video-blogg her: You don’t need to worry about Glute Inhibition.