Advarsler, råd, tilbud og kurer for helse og alt som kan ha med helse og kropp å gjøre er allstedsværende, som luften du puster inn. Der faglærte og de ortodokse helseprofesjonene tidligere hadde «monopol» har antallet indivier, ny-eksperter og bedrifter som tilbyr oppskrifter på helse – og tjener penger på helse – eksplodert, og utgjør i antall antagelig flere enn antall helsepersonell. Hvor mange ekstra «vaksineeksperter», «ernæringseksperter», «treningseksperter» og «syketerapeuter» har vi ikke i dette landet?

Enten du er det bevisst eller ikke er du kolonisert. Ikke en flekk av kroppen, helsen eller selvbildet ditt er igjen som ikke er forsøkt innvadert og okkupert av helseinfluensere og -tilbydere. Skjønnhet, ernæring, kropp, psyke, pust og trening. Utseende, hud, hår, vekt, fett, muskler, adferd, tanker, sukker, proteiner, vitaminer og kroppsform. Hva du må passe på, hva du skal være redd for, hva du må gjøre, hva du ikke skal gjøre, hva som er «rett» og hva som er «galt», hvordan og hvor ofte, med hva og hvor lenge. Influensere, sosiale media, TV, aviser, reklamer, produkter, organisasjoner, klinikker, offentlige og private helsetjenester, alternative helsetilbydere og grundere.

Hvordan kom vi hit? I denne bloggen deler jeg noe som kan forklare noe av bakgrunnen for denne medikaliseringen av livet – et knippe rasjonelle analyser fra innflytelsesrike tekster, som kanskje også for andre (enn meg) kan være kilder til refleksjon.

Sosial og kulturell patologi

En av de mest innflytelsesrike rasjonelle kritikere av medikaliseringen i samfunnet er Ivan Illich, sågar også en av de første som brukte begrepet. I 1974 skrev han «Medisinsk nemesis» (fulltekst på Norsk her) om ekspropriasjon av helse og medikaliseringen av livet. Synonymer til ekspropriasjon kan være: okkupere, annektere, bestette, berøve, bemektige seg, inndra og legge beslag på. Alle passende ord for den snart altomfattende kolonisering av helsen som allerede da, for femti år siden, hadde vist sin destruktive og ekspanderende kraft.

Illich klandret først og fremst den etablerte helsetjenesten for å selv ha blitt en stor trussel mot folks helse. Han mente at den sykelige påvirkningen fra profesjonell kontroll over medisin hadde nådd proporsjonene til en epidemi i form av iatrogenese. Disse sykdomsinduserende mekanismene på, og i, samfunnet kom overordnet fra tre nivå:

  • Klinisk iatrogenese, uheldige effekter forårsaket av helsetjenestene, overflødig medisinks behandling etc
  • Sosial iatrogenese, en økende utnyttelse og beslaglegging av helse som skapte en sosial «over-medikalisering». Medikalisering av livet, kalte Illich det, og pekte på hvordan sosiopolitiske mekanismer gjør «samfunnet» avhengig av behandling, pleie og legemidler – og medikaliserer levealder, forebyggende tiltak og forventninger om hjelp til egen helse gjennom livet. Sosial iatrogenese skaper flere «syke», potensielle «syke» eller i risiko for å bli syke – enn «friske».
  • Strukturell/kulturell iatrogenese, mennesker lever i et system av kontrollmekanismer som styrer vår adferd og dermed har våre naturlige instinkter gått tapt. Illich skriver at mennesket er det eneste vesenet som vet at det er skrøpelig og forfaller, og med tiden vil møte det totale sammenbrudd, dvs. døden. Jo klarere denne bevissthet er, desto større er behovet for å på symbolsk vis prøve å hanskes med det uunngåelige. Illich mener det har skjedd en kulturell destruksjon av våre evner til å håndtere realitetene med livet, som sykdom, smerte og død.

Om vi allerede for 50 år siden hadde mistet evnen til å håndtere livets realiteter, legg til 50 år med en omfattende og allstedsværende videre medikalisering av livene våre, som dessuten det siste drøye tiåret har fått rennafart gjennom digitale sosiale plattformer.

Indusert helseangst

Iona Heath (2014) skriver om en analogi Susan Sontag åpner sitt innflytelsesrike essey fra 1978, Sykdom som metafor. Om holdninger til sykdom og død i vårt samfunn (fulltekst på norsk her):

«Sykdom er livets nattside, et mer byrdefullt statsborgerskap. Enhver som fødes, er borger av to riker, de friskes rike og de sykes. Skjønt vi alle foretrekker å bruke bare det gode passet, blir enhver før eller siden, i hvert fall for en tid, nødt til å identifisere seg som borger av det andre stedet».

Heath: I dag blir de i de friskes rike raskt absorbert til de sykes rike. Klinikere og helsetjenester holder seg selv opptatt med å føre folk over denne viktige grensen i stadig økende antall. Sontag gjenkjenner tydelig ubehaget i de sykes rike og i hvilken grad et pålagt statsborgerskap der tærer på livsgleden, selv om hennes essay først ble publisert i 1978, lenge før erosjonen av de friskes rike hadde begynt for alvor. Med fremveksten av nyliberal økonomi ble helse en vare som alle andre andre varer. Utnyttelsen av sykdom, og frykt for sykdom, for jakten på profitt økte enormt i løpet av de påfølgende tiår, underbygget av den raske kommersialiseringen av helsevesen.

Fortsatt Heath: Nå, mer enn tre (fire red. anm.) tiår senere, er det færre og færre av oss som fortsatt holder Sontags gode pass og stadig mer blir ført inn i de sykes rike tidligere enn noen gang, og oppholdet der blir lengre og lengre. Alt dette er legitimert ved å bli beskrevet som en epidemi av kronisk sykdom, selv om mange av de berørte ikke har noen symptomer i det hele tatt. Motivasjonen for invasjonen (til de sykes rike) er gitt av en giftig kombinasjon av gode intensjoner, ønsketenkning og egeninteresser (min utheving). Kostnadene – personlige, sosiale og økonomiske – er enorm. De viktigste utplasserte våpnene er; frakobling av forestillinger om sykdom fra opplevelsen av lidelse, utvidelse av definisjoner av sykdommer, risikofaktorer blir omgjort til sykdommer, og, mest potent av alt, frykt. En forferdelig synergi av frykt som vil måtte håndteres hvis—arbeid ansikt til ansikt med enkeltpasienter – leger og andre helsepersonell skal kunne klare å demme opp for strømmen.

Helseparadokset

Psykologiprofessor ved Harward, Arthur J. Barsky, skrev i 1988 om «paradokset ved helse» – der vår subjektive følelse av sunnhet og fysisk velvære har gått ned selv om det har vært store framskritt i befolkningens faktiske, objektive helsestatus. At dette paradokset, iallefall devis, er mediert av sosiokulturelle mekanismer synes klart. Barsky setter frem fire hovedfaktorer:

  • Medisinske framganger. Særlig utviklingen innen medisinen som reduserte dødeligheten og økte kontrollen av infeksjonssykdommer. Forsterket tiltro til medisinen.
  • Samfunnets økte bevissthet for helse, førte til forsterket oppmerksomhet for kropslige symptomer og sykdomsfølelse.
  • Utbredt kommersialisering og mediefokus, skapte uttrygghet og helseangst.
  • Medikalisering av hverdagen, har skapt usunn oppmerksomhet for trivielle symptomer og urealistiske forventninger om en kur for alt.

Medikalisering som fenomen er komplekst og antagelig et begrep som griper om for mye, men det finnes andre tangerende rasjonelle og sosiologiske forklaringer – for den totale innvasjonen av våre liv av agenter som skal utnytte vår helseangst og utilstrekkelighet mot sosiale idealer.

Professor i kritisk fysioterapi, David Nicholls, skriver i sin Substack, Paraoxa, om post-profesjonalisme. Teoriene bak postprofesjonalisme framsetter sosiale teorier som også kan forklare medikaliseringen gjennom endringen på sosiopolitisk plan. Følgende kapittler er oversatt og noe redigert tekst (brukt med tillatelse) fra hans serie på åtte korte blogger om temaet. Bloggene sammenstilt (kompendium) kan finnes her.

Kropp og helse som en uendelig ressurs

«Begrepet post-profesjonalisme ble først brukt på 1980-tallet og har blitt brukt på en lang rekke andre sektorer, men har først nylig blitt brukt til helsevesenet. Postprofesjonalitet refererer ikke til fullstendig forsvinning av profesjonene, men snarere deres økende desentralisering. Den argumenterer for at de etablerte, tradisjonelle, ortodokse og legitime profesjonene vil bli stadig mer marginale sosiale aktører, og folk vil bruke stadig mer mangfoldige ressurser for å møte sine helsebehov. Postprofesjonalitet gir et sett med konseptuelle verktøy for å analysere dagens atomiserte, digitalt disruptive, globaliserte, nyliberale og postmoderne tidsånd.

Av mange årsaker til det postprofesjonalistiske skiftet fremheves:

  1. Senkapitalistisk skifte fra forfølgelsen av ubegrenset vekst og merverdi gjennom ‘ekstern’ kolonisering av folk og land, til den ‘innovervendte’ atomiseringen av kroppen og helsen. Kropp og helse er den nye, nesten ubegrensede, fronten for handelsvarer, innovasjon og markedsutvikling.
  2. Den kritiske adskillelsen av helseprofesjonenes hevdede enerett på godhet og ekspertise.
  3. Digitaliseringens radikale forstyrrelsen av kunnskapstilgang.

Disse uthevede begrepene synes som de støreste forstyrrende kreftene som driver postprofesjonalistisk momentum, men i konteksten av denne bloggen gir de også forklaringer for de prinsippielle driverne bak medikaliseringen av livene våre.»

Atomisering under senkapitalismen

«Senkapitalisme er et begrep som beskriver kapitalismen i etterkrigstiden. I nyere tid også en samlebetegnelse for ulike fenomener som uttrykker kapitalismens påvirkning på menneskeliv og psyke, og den særegne måten den gjenskaper det kapitalistiske prosjektet med ubegrenset vekst og fremgang.

Tidlig kapitalisme fungerte ved å mate innenlandsk vekst med utvidelsen (les, tvungen kolonisering og slaveri) av andre territorier og folk. Kolonibedrifter spredde seg over hele kloden for å gi næring til fortsatt vekst. Ved midten av 1900-tallet, særlig etter 2.verdenskrig, endret holdningene til denne slags aggressiv kolonisering, og det som fremskyndet denne prosessen var synkende innenlandsk velstand og økende utilgjengelighet av nye land og folk å utbytte. Løsningen ble funnet ved å snu logikken til tidlig kapitalisme og utnytte et nytt, ufattelig stort, tidligere uutnyttet marked: et marked som ville ha dype konsekvenser for helsevesenet.

Nye former for kapitalisme begynte å dukke opp på midten av 1970-tallet med en rekke nyliberale økonomiske reformer, nye former for global økonomisk markedsspekulasjon og automatisering og restrukturering av vareforsyningskjeder. Ideen om ubegrenset vekst og ekspansjon ble snudd innover. I stedet for å lete utenlands etter nye land og mennesker å utnytte, har senkapitalismen vendt seg innover; mot individuelle mennesker: mot menneskers kropper, folks livsstil og vaner, folks relasjoner og folks arbeid.

Alle mulige fasett av menneskelig eksistens ble omgjort til sitt eget spesialiserte felt, fylt med varer og forbruksvarer, samt en rekke dedikerte rådgivere, analytikere, coacher, rådgivere, eksperter, influensere, utøvere og terapeuter.

Hvert eneste aspekt av menneskelivet har blitt atomisert (splittet opp i enkeltdeler) og omgjort til sitt eget marked og det gjenopprettet mulighetene for ubegrenset vekst – og fremtiden for en ny form for kapitalistisk utbytting.»

«Dette nye markedet har på den ene siden gitt etablerte helsepersonells kunnskap og ferdigheter ny relevans. Men på den annen side har dette nylige «atomiserte» mennesket blitt åpnet opp som et marked for alle og enhver som kan finne en ennå uutnyttet økonomisk mulighet.»

Adskillelsen av godhet og ekspertise

«Postprofesjonalistisk teori hevder vi er i en periode med fundamentelle og irreversible endringer i hvordan ekspertisen til en spesialist er formet/laget i samfunnet. Kjernen i påstanden om adskillelsen av godhet og ekspertis er argumentet om at fagfolk lenge har trodd seg selv å være altruistiske og allmennlyst; at de er uinteresserte i personlig eller profesjonell status; at de er modeller for etisk overholdelse; bærere av spesialisert kunnskap og affektivt nøytrale.

Enkelte kritiske postprofesjonalister har derimot fremstilt disse profesjonene som iboende konservative, proteksjonistiske, dypt egeninteresserte, uforholdsmessig fordelaktige, og som fremmer holdningsmytologier som er iboende for å opprettholde dem som sosiale toppaktører: De fremhever de «omvendte omsorgssviktene» til eldreomsorgsfasiliteter, mental helseinstitusjoner, profesjonelle opplæringsinstitutter og arbeidsplasser. De trekker oppmerksomheten mot de professogene effektene som «systematisk produseres som en del av den sosiale organiseringen» av ting som helsetjenester.»

Hva adskillelsen gjør

«Profesjonelle har ikke monopol på godhet og ekspertise, Det er ingenting iboende i godhet eller ekspertise som krever at personen er en profesjonell, og det er ingenting medfødt i profesjonalitet som gjør personen til en god person eller kunnskapsrik utøver». Påstandene om godhet og ekspertise har vært grunnlaget for profesjonenes krav på prestisje og privilegier. Om det var det i fortiden er de det ikke i like stor grad lenger. Ressursene, kunnskapene, rollene og ansvaret som en gang ble holdt innenfor beskyttende innhegninger av profesjonene, blir nå stadig mer demokratisert.

Den sosiale kapitalen som det offentlige helsevesen en gang kontrollerte, blir mer spredt over et mer diffust nettverk av sosiale aktører, slik at de historiske profesjonene bare er én mekanisme blant mange som mennesker opplever helse og helsetjenester gjennom.

Teorier om denne «adskillelsen» hevder at profesjonene tok lukrative aspekt ved helsetjenester og koloniserte den for egen vinning. Denne egeninteressen har nå blitt en kritisk svakhet for profesjonene fordi «Hvis fagfolk bare er i stand til å dele sin erfaring og kunnskap ved å gi råd ansikt til ansikt, kan det være få som drar nytte av det virkelig fremragende» (Susskind and Susskind, 2015).

«Fagfolk spiller en så sentral rolle i livene våre at vi knapt kan forestille oss forskjellige måter å takle problemene på som de løser for oss. Men yrkene er ikke uforanderlige … For å plukke ut noen av deres mangler – vi har ikke råd til dem, de er ofte foreldet, ekspertisen til de beste nytes bare av noen få, og deres virkemåte er ikke gjennomsiktig. Av disse og andre grunner mener Susskind/Susskind at dagens profesjoner bør og vil bli fortrengt av gjennomførbare alternativer». Kanskje ikke overraskende ville mange talsmenn for postprofesjonalitet se kapasiteten, kunnskapen og ressursene som profesjonene en gang hevdet som sine egne, returnerte til folket. Og i sannhet skjer dette nå i en bemerkelsesverdig hastighet, noen ganger fordi, men ofte til tross for yrkene selv.»

Digital disrupsjon

«I løpet av de siste 20 årene har vi sett gapet mellom hva som er analogt og hva som er digitalt, hva som er menneskelig og hva som er maskin, kollapse.

Selvfølgelig har folk som økonomer og filosofer argumentert for at fremtidige mennesker vil ha stor nytte av automatisering siden 1930-tallet, men effekten av digital disrupsjon går langt utover spørsmål om hvorvidt roboter vil gjøre det meste av operasjonen, triaging, forskrivning, diagnostisering, terapi og empatiarbeid i helsevesenet i fremtiden. (De vil).

De kanskje mest talende digitale forstyrrelsene har kommet med noen av de mest verdslige teknologiene. Folks allestedsnærværende bruk av digitale Google Maps, for eksempel, har ført til at folk sjelden går seg bort lenger. Å gå seg vill og bruke sitt eget vett for å finne en trygg havn har alltid vært en avgjørende menneskelig ferdighet. Kanskje vil folk i fremtiden være mindre ressurssterke når de møter alvorlig sykdom som aldri har måttet finne veien ut av skogen om natten.

Spotify og Apple Music har gitt oss muligheten til å spille bare sangene vi elsker. Men har dette skapt en tro på at andre ting som utdanningsveier og helsevalg burde fungere på samme måte?

Facebook, Instagram, Twitter, TikTok og andre sosiale nettverksapper har erstattet validering av fakta med popularitet. Og YouTube og Wikipedia har vist oss at fagfolk aldri var de eneste depotene med ekspertise, og at så mye kunnskap kunne deles gratis.

Vi opplever kanskje den mest forstyrrende perioden noensinne i helsevesenets historie med endringer som skjer med lynets hastighet. Morgendagens helsepersonell er en 10-åring gamer i dag. Hvordan de ser på verden vil forme fremtiden til helsevesenet.

Rådgivning ansikt-til-ansikt er et veldig vanlig trekk ved mange former for helsepraksis og noe av grunnen til at digitalisering kan komme til å få en så dyp innvirkning på arbeidet vårt. Digitalisering lykkes fordi den gir løftet om massetilpasning og personlig omsorg; «systemer og prosesser som faktisk oppfyller de spesifikke behovene til individuelle mottakere av tjenesten, og likevel implementeres med et effektivitetsnivå som er analogt med masseproduksjon».

Sagt på en annen måte, digitalisering er hvordan helseprofesjonenes monopol på godhet og ekspertise til slutt brytes av senkapitalistisk atomisering.»

Bare se deg rundt og du vil se hvordan dagens horder av kolonister utvinner helse og kropp i omtrent alle tenkelige og minst tenkelige bestanddeler. Det er antagelig en utvikling som ikke bremser med det første.