En liten refleksjon i et minefelt av begrepsforståelse (også min egen) og uendelig mange aspekt (over min kompetanse), så bær over…

La oss ta en ryggpasient (som et omfattende problem) og dry-needling (som en tvilsom behandling) som eksempler.

Empati for pasientens preferanser?

Hvis pasientens preferanser er aktive mestringsstrategier, så ja. Hvis pasientens preferanser er passive behandlingstiltak uten dokumentert nytteverdi, så nei.

Hvorfor gå på akkord med egen faglige integritet (hvis man egentlig anerkjenner at DN er kunnskapsbasert kontroversielt) bare for å tekke pasienten? For det er et argument jeg ser ofte, dette med å gi pasienten det hen vil ha for å imøtekomme forventninger, bygge allianse og ikke «miste» pasienten. Gjerne er intensjonene å bruke det som et innpass til pasientens tillit og for å dermed snike inn de «riktige» tankene og tiltakene på veien videre.

Men er dette en hensiktsmessig strategi på sikt? Glemmer pasienten at du pepret hen med nåler bare du etterpå passer på å gi de «riktige» forklaringene og de «riktige» tiltakene? Er det ikke litt som å la barna slippe unna leksene, få spille litt ekstra videospill, spise litt mere godteri og litt mindre grønnsaker? Empatien for barnet der og da trumfer prinsippene. Prinsippene som handler om hva som er best for barnet på sikt.

Er nålene da en belønning for at pasienten liksom skal lære en lekse, at de skal ikke ville ha nåler neste gang, men aktivt mestre selv?

Som Paul Bloom, amerikansk psykolog, sier: Empati er som et søkelys som zoomer inn, og det lyser bare opp det DU retter lyset mot. Dermed er empati biased, og den virker på et underbevisst plan. Empatien lyser sterkes på de som er lik en selv eller som man liker best. Dessuten har empati et problem med antall, den zoomer inn på den enkelte men betrakter ikke forskjellen på en og 100 eller 1000 mennesker. Bloom eksemplifiserer det bl.a. med at vi bryr oss mer om en attraktiv hvit jente som forsvinner enn vi gjør om 1000 sultende barn som ikke ser ut som oss eller lever et annet sted.

Kan empatien for de mange ene ryggpasientene skape ringvirkninger som drukner ringvirkningene vi ønsker å skape for de 1000?

Bloom mener absolutt at empati kan være bra for mange ting, spesielt den kognitive empatien som er å forstå andres tilstand, men innen det moralske domenet leder empatien oss på avveie. Han mener at vi da er bedre rustet med rasjonelle og grundige overveielser som motiverer medfølelse, som er mer altruistisk enn empati som er søkelyset mot den ene, og følgelig da også kaster mørke over andre.

Kan rasjonell medfølelse motivere bærekraftige behandlingstiltak (noe DN kanskje ikke er) som lager ringvirkninger som drukner de empatiske søkelysenes ringvirkninger?