Finnes det et politisk parti med et partiprogram og valgsaker man kan være 100% enig i? Finnes det et fagforbund du kan være 100% enig med, i alt og med alle? Finnes det et fagforbund som i det hele tatt har politisk mulighet til å få til en verden som samsvarer 100% med dine ønsker, verdier og behov?  I så fall er du kanskje alene. 

Jeg tenkte…

…der jeg satt uten tale- og stemmerett og observerte årets landsmøte i Norsk Fysioterapeutforbund. At dette er et stort, sterk og stolt forbund med utrolig mange dyktige, erfarne, engasjerte og dedikerte mennesker. Og det er et utrolig faglig og politisk mangfold innen en profesjon som har en sterk og synlig plass i helse-Norge. Et forbund som har lang tradisjon og erfaring, og evner og vilje til å gå seg selv i sømmene som organisasjon og også endre seg. De endret bl.a. organisasjonsstrukturen og la om til 5 regioner ved forrige landsmøte og jeg har opplevd NFF som svært aktive og synlige de siste årene. Videre vedtok landsmøtet å fortsette arbeidet med å se på faggruppenes struktur og Næringspolitisk råd økes og styrkes med 2 medlemmer. For å nevne noe.

Men det kreves ressurser for å drive forbundet, faggruppene, interessegruppene, rådene, utvalgene, den lokale aktiviteten, støtteordningene, kurstilbudene, promoteringen, oppfølgingen av unge fysioterapeuter, arbeidet for arbeidspasser og hele tiden kalibrere samfunnsoppdraget. Ressurser som kunne vært enda større. Som kunne tjent fysioterapien i enda større grad. Det legges ned et betydelig frivillig arbeid, langt utover honorarene av de som sitter i verv, råd og styrer. Imidlertid gjøres dette ikke bare i NFF. Lignende ressurser, til og med av andre fysioterapeuter, brukes på å ta medlemmer vekk fra NFF og sågar jobbe imot NFF. Det tenkte jeg på mens jeg satt der.

Jeg tenkte også at det er viktig for medlemmene å være klar over at et forbund ikke kan få gjennom alle sine saker hos helsemyndighetene. De kan heller ikke gå offentlig ut med alt som blir drøftet og tatt opp i møter og forhandlinger. Det vil si at de ikke alltid kan forklare hvorfor det blir som det blir etter disse forhandlingene. Det gjør at det både blandt medlemmer og andre fysioterapeuter blir skapt mange, unødvendige og forutinntatte rykter, antagelser og misnøye med forbundet. Om du er 100% enig med NFF eller ikke, er det uansett tydelig at de er et forbund som virkelig tar sine medlemmers interesser på alvor og arbeider for fysioterapiens beste, med de ressursene de har og i takt med dagens helsepolitiske landskap.


Tenk om…

…det innen fysioterapien i Norge skulle finnes fysioterapeuter som brøt med NFF og dannet en egen forening fordi avtaleloven for fysioterapeuter ble innført. Tenk om det var for 32 år siden! Og tenk om denne foreningen fortsatt jobbet for å få studenter og unge fysioterapeuter inn som medlem. Tenk om en slik forening skulle ha mange medlemmer som nå hadde de samme driftsavtalene som når de ble innført var selve årsaken de brøt med NFF for. Tenk om en slik forening nå hadde brukt sin juridiske rett til å sitte ved forhandlingsbordet for disse driftsavtalenes takster. Tenk om de til og med hadde fått seg plass ved forhandlingsbordet når rammeavtalen, som regulerer forholdet mellom den privatpraktiserende fysioterapeuten og kommunen, skulle reforhandles. En forening som brøt med NFF for 32 år siden pga sin motstand mot avtaleloven og nå skulle forhandle om takster og avtaleramme og dessuten hadde medlemmer med driftstavtaler. Hadde ikke det vært litt paradoksalt kanskje? Men slik er det faktisk.

Er det ikke på tide og på nytt løfte muligheten om sammenslåing igjen? Er det én ting vi har lært på 32 år er det at driftsavtalene fortsatt er her og er en viktig del av kommunehelsetjenesten og fysioterapeuters arbeidsplasser. Hvorfor ikke forene ressursene og optimalisere fysioterapeuters arbeid under den rådende helsepolitikk? Ikke den som var for 32 år siden. Noe vann har vel rent under brua siden den gang?

Og tenk om…

…det fantes en liten gruppe fysioterapeuter med én av mange mulige videreutdanninger som krevde å selv snakke direkte til Stortinget om sin plass i helsevesenet? Som krevde en ny autorisasjon, i tillegg til autorisasjon som fysioterapeut, en dobbel-autorisasjon, fordi de mente seg så spesielle. Helt spesiell blandt mange forskjellige faggrupper og mange mulige videreutdanninger innen fysioterapien. Som tenkte «oss, oss og så oss». Tenk om også de brøt med NFF og startet en egen forening fordi de følte seg så spesielle. Slik at de kunne lobbyere sin sak dit de ville. Tenk om de samtidig ikke unnet andre grupper av fysioterapien det grann. Tenk om de undergravde fysioterapeuters kompetanse foran helsemyndighetene. Tenk om de offentlig motarbeidet muligheter for fysioterapiens framgang, som feks direkte adgang og offentlig spesialistgodkjenning. Tenk om en liten gruppe som utgjør ca 3% av fysioterapeutene i Norge skulle holde på slik?  Tenk om en slik gruppe skulle holdt på slik i 11 år, selv om saken om dobbel autorisasjon var meningsløs og både faglig og politisk uakseptabel blandt de resterende 97% av fysioterapeutene. Og selv om saken skulle bli avvist 5 ganger av helsemyndighetene. Og selv om alle utdanningsinstitusjoner i Norge var i mot det. Og selv om det ikke fantes en dobbel autorisasjon av en slik gruppe noe sted i verden.

Tenk om noen var så egoistiske. At de fortsatt skulle mene seg berettighet som en egen profesjon, med et nytt og eget takstsystem. Tenk om medlemmene i den foreningen ikke følte seg som fysioterapeuter en gang, og at det å forene seg med landsforbundet igjen måtte bli over deres lik. Tenk om medlemmene i den foreningen så på seg selv som bedre og viktigere enn andre fysioterapeuter. At de fortjente bedre lønn enn andre fysioterapeuter med tilsvarende nivå av kompetanse.  Tenk om tusenvis av andre fysioterapeuter direkte ble negativt påvirket av en slik forenings utrettelige politikk og retorikk.

Hvor paradoksalt ville ikke det vært? Tenk å ville fjerne seg fra fysioterapien, ikke engang kalle seg fysioterapeut. Tenk om de samme menneskene faktisk jobbet i stillinger for fysioterapeuter, med driftstilskudd som fysioterapeut, og til og med kjempet med advokaten i ryggen for å få disse tilskuddene. Men samtidig ville autorisere seg som noe annet. Hva ville moralen i en slik historie være?

Tenk om denne foreningen hadde brukt sin juridiske rett til å få sitte ved bordet når takstene og rammeavtalen for driftstilskuddene for fysioterapeuter skulle forhandles? Tenk om denne foreningen som ville løsrive seg fra fysioterapien også hadde klart å lobbyere seg plass i styret for Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter. Tenk at… det faktisk er slik.


Tenk at…

…jeg hørte her om dagen, da jeg uttrykte at 3 foreninger innen fysioterapien kanskje er sub-optimalt for fagpolitisk arbeid, at det er et poeng med å ha 3 foreninger. Et poeng!? Som om det er en mesterlig og hensiktsmessig demokratisk organiseringsmodell for én yrkesgruppe av helsepersonell. Jo, for da kan du velge den som passer best med din sak (!). Velge mellom foreninger for én helseprofesjon? For din egen sak? Det er jo «demokrati», må forstå. Men kanskje vi skulle ha enda flere foreninger, for jeg har enda ikke funnet en som passer 100% med «min sak». Hvis vi har 10 foreninger så ville det kanskje være noe for enhvers «sak»? Eller 20? Det må jo være et enda bedre poeng med det? Hvis fraksjonering og polarisering av fysioterapien i Norge er nøkkelen til alles egne saker, er det jo bare å kjøre på. Men det ville isåfall ikke være fagpolitisk formålstjenlig sett i et fysioterapi-altruistisk lys.

Men tenk om…

…det var bare ett forbund for fysioterapeuter. Der faglige og politiske diskusjoner ble diskutert under samme tak og kommunisert ut med samme stemme. Der et samlet fysioterapimiljø hadde stilt seg bak ledelsens arbeid mot myndighetene. Der et samlet fysioterapimiljø hadde jobbet for muligheter og rettigheter for alle fysioterapeuter… DET hadde vært noe det.

En samlet og større gruppe står sterkere i politiske saker. Uten særinteresser og egen agenda for enkelte videreutdanninger som går på bekostning av andre grupper. Men med felles visjoner og mål.

En samlet gruppe har mere ressurser, både i kompetanse (faglig, politisk, organisasjonsmessig), nettverk (kommune, utdanning, myndighet, praksisfeltet), engasjement (ildsjeler, pionerer) og penger (medlemskontingenter, sponsorer).

Tenk på hva en samlet gruppe kan få til for unge fysioterapeuter, for næringsdrivende, for helprivate, for rettferdige takster, for arbeidsplasser, for profesjones plass i helse-Norge og for profesjonens renommé. Det er iallefall ingenting som tilsier at 3 forskjellige foreninger skulle kunne oppnå noe mer av dette. Tvert i mot.

Ville det kunne gi større muligheter for de avtaleløse fysioterapeutene dersom alle forente sine ressurser? Ville det kunne gi enda større muligheter for flere avtaler, refusjonsordninger og arbeidsplasser dersom alle fysioterapeuter hadde jobbet sammen siden 1984? Ønsker vi ikke en rettferdig lønnspolitikk, uten lobbyering for størst mulig del av pengepotten på bekostning av andre? Ønsker vi ikke mer aktivitet lokalt, for alle? Og enda bedre støtteordninger? Er det ikke hensiktsmessig med felles etiske retningslinjer, felles kompetansenivå for spesialister, felles visjon og felles mål?

NFF har Næringspolitisk råd, de har Næringsdrivende fysioterapeuters gruppe, det er dyktige og dedikerte folk som jobber for det beste for næringsdrivende fysioterapeuter. Hva er det PFF alene søker å få til i dagens helsepolitiske landskap, 32 år etter? Hva er det de mener å kunne oppnå i dag som de ikke mer sannsynlig kunne oppnå med forente ressurser i NFF?

NFF har en faggruppe for manuellterapi. Vi trenger vel ikke en egen forening for manuellterapeuter? Hva godt har NMF gjort fysioterapien? Og hva er det de mener å gjøre så bra for manuellterapeutene som de ikke kunne gjort minst like bra under forente ressurser i NFF?

Tenk om…

Outlook for Android