Denne er først og fremst til de få som fortsatt støtter kampen for autorisasjon av manuellterapeuter, og spesielt til de som via sitt medlemskap i NMF eller Manuellterapeutenes Servicekontor gir sin støtte, sin stemme og sine penger direkte til autorisasjonskampen og splittelse av fagmiljøet. 

Så er det nå en gang slik at jeg skriver av erfaring som tidligere medlem av NMF, blind for dybden i dette helsepolitiske spillet og diltende etter uten å stille spørsmål, annet enn å stusse gradvis mer og mer over en del ting. Jeg utdanner også fysioterapeuter som universitetslektor og gremmes virkelig over at jeg ikke tidligere forstod hva mitt medlemsskap egentlig stod for. 

(Hvis du er ny leser, eller hvis tematikken er ny for deg, eller hvis du ikke har brydd deg med å sette deg inn i det, kan du oppdatere deg her først: Et nytt mørkt 10-år for MT-miljøet? og Legenden om NMF – løven, heksa og klesskapet. Dette er oppdatering av en tidligere blogg).

Det er noe som ikke stemmer

4.kvartal 2014 var det registrert nesten 12000 fysioterapeuter i Norge. Norsk Manuellterapeutforening (NMF) organiserer rundt 3% av disse

Hvorfor støtter Arbeiderpartiet autorisasjon av manuellterapeuter? Hvorfor støtter de 3% av fysioterapeutene i sin kamp for å lage en ny helseprofesjon, når 97% er imot? Hvorfor støtter de autorisasjon når alle utdanningsinstitusjonene for fysioterapeuter i Norge er imot? Hvorfor støtter de dette når alle autoriserte helsegrupper i Norge er imot? Hvorfor støtter de dette etter at saken har fått nei 4 ganger i Helse- og Omsorgsdepartementet og én gang i Stortinget? Hvorfor gjorde de ikke noe med det selv da de satt i regjeringen? LO dundrer også lett forbi, og lukker øynene for, alt og alle i helse-Norge for å serve sine private næringsdrivende og mastergradsutdannede medlemmer i NMF. Ikke nok med det, LO deltok på NMF’s sin side i årets takstforhandlinger og bidro i så måte til enda større forskjeller i takster for likeverdig kompetanse, en forskjell som lenge har vært ønsket redusert av flere spesialistgrupper i fysioterapien.

Politisk spill – ikke fornuft

I et offentlig referat fra et møte i NMF i januar står det: Autorisasjon av manuellterapeuter har betydelig politisk støtte, og LO står fast ved sitt standpunkt. Jeg spurte nylig @arbeiderpartiet på twitter om det var fra dem denne støtten fortsatt er fra. De svarte kun «ja» og lenket til Dokument 8:44 S (2014–2015) fra 16.desember 2014. Det er representantforslaget for å gi særskilt autorisasjon til manuellterapeuter, fra 5 stortingsrepresentanter, alle fra Arbeiderpartiet.

Hvis det ikke er tydelig nok: NMF er organisert i LO. LO har lovet å jobbe for autorisasjon av manuellterapeuter som er NMF’s store kampsak og prestisjeprosjekt. Både NMF og «den politisk nøytrale» stiftelsen Manuellterapeutenes Servicekontor har egne kontorer i Folkets Hus, hovedkvarteret til LO. Så har vi det velkjente og historisk tette samarbeidet mellom LO og Ap. Dette virker som et politisk spill (?), ikke fornuft. Og ha i minne at det er kun drøye 350 manuellterapeuter (fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi) som vil ha en ekstra autorisasjon. De 97% andre fysioterapeutene, blandt dem 40% av  manuellterapeutene og de med diverse andre videreutdanninger, vil IKKE ha det. De ser også lite mening i både dobbel autorisasjon av fysioterapeuter og i at en liten gruppe på en eller annen måte vil være så eksklusive. Du klør deg virkelig i hodet over at det går an at en bitteliten gruppe støttes av LO og Ap i dette. Spesielt når Norsk Fysioterapeutforbund og de resterende 11600 fysioterapeutene, med støtte fra utdanningsinstitusjonene og Helsedirektoratet, ønsker spesialistgodkjenning for bl.a. manuellterapeuter (sammen med flere grupper fysioterapeuter med kompetanse på tilsvarende akademisk nivå). Spesialistgodkjenning gir også alt NMF ønsker av en autorisasjon, og mer til.

Dokument 8:44 S (2014–2015)

Argumentene for autorisasjon av manuellterapeuter fra de 5 representantene var, og tydeligvis er:

  • 1.Det vil ha en sterk og positiv informasjonsverdi.
  • 2.Det vil medvirke til bedre pasientsikkerhet.
  • 3.Det vil definere og klargjøre manuellterapeutenes rolle i helsevesenet.
  • 4.Det vil bidra til at flere pasienter blir kjent med muligheten til å gå direkte til manuellterapeut.
  • 5.Det gir beskyttet tittel slik at pasienter med sikkerhet kan vite hvilken kompetanse behandleren innehar.

Høres fint ut? Vel, det synes mer som en avledningsmanøver der premissene ikke gir støtte til konklusjonen:

  1. Man gir ikke autorisasjon til helsepersonell for markedsføringens eller informasjonsverdiens skyld. Det har Helse- og Omsorgsdepartementet også konkludert. Det er utdanningen, yrkesrollens innhold og internasjonale forhold som skal utgjøre hovedkriteriene for autorisasjon av nye personellgrupper. Manuellterapeuter har autorisasjon, som fysioterapeuter.
  2. Pasientsikkerheten er ivaretatt av autorisasjonen som fysioterapeut. Det er konkludert med gang på gang (på gang på gang på gang).
  3. Manuellterapeutens rolle i helsevesenet ER definert og klargjort. Det viser også representantene selv til i dokumentet (se FOR-2015-06-16-684), så dette er særdeles underlig.
  4. Muligheten til å gå direkte til manuellterpeut gjøres best kjent for flere pasienter ved å…. informere om det. Og muligheten har vært der siden 2006, både det å gå direkte til manuellterapeut og til å informere om det. Hvordan skal en eventuell autorisasjon 13-14 år senere (absolutt tidligste hypotetiske mulighet) revolusjonere dette? Hva er virkningsmekanismene med en autorisasjon som gjør at mannen i gata plutselig vet hva en manuellterapeut er?
  5. Og til sist, en offentlig godkjent spesialisttittel som fysioterapeut oppfyller argumentene om beskyttet tittel. Hvorfor i all verden være så steile i denne kampen om autorisasjon, og hvorfor i all verden støtter (noen i) Ap dette, når 97% av fysioterapeutene ønsker spesialistgodkjenning for de med spesialkompetanse (som feks manuellterapeutene)?

Spikeren på hodet

Da saken om særskilt autorisasjon av manuellterapeuter ble tatt opp (og nedstemt) i Stortinget 17. mars 2015 sa leder for Helse- og omsorgskommitéen Kari Kjønaas Kjos (FrP) noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Dette tror jeg treffer spikeren på hodet for mange (manuellterapeuter), enten de kjenner det eller ikke. Hvilket avsnitt er du i? Fast i den enkle tilnærmingen eller gått grundig inn i dette?

(mine understrekninger)

«Arbeiderpartiet fremmer i dag forslag om å innføre en dobbeltautorisasjon for manuellterapeutene. Siden dette er en sak som har versert i årevis, uten at Arbeiderpartiet fikk dette på plass mens de satt i regjering, har jeg lett etter de nye argumentene som gjør at Arbeiderpartiet nå, etter så mange år, plutselig mener at dette er riktig. Disse argumentene finner jeg ikke, snarere tvert imot. Jeg har nemlig selv gått fra å være for til å bli imot etter hvert som argumentene har kommet mer fram i lyset.

Første gang jeg hadde møter om dette temaet, hadde jeg en enkel tilnærming til saken. En dobbeltautorisasjon for å skille mellom fysioterapi og manuellterapi hørtes greit ut. Jeg ble derfor litt overrasket over den enorme motstanden dette vekket. Motstanden kom fra både brukerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og profesjonsorganisasjoner. Det er også grunn til å bemerke at manuellterapeutene ikke har en egen autorisasjon i andre nordiske land, ei heller i EU. Harmonisering med andre land, som ligger i lovverket for vurdering av autorisasjon, er derfor milevis unna.

Etter å ha gått grundig inn i motforestillingene og praksis fra andre land ser jeg mye bedre at dobbeltautorisasjon ikke er den beste innretningen. Den beste løsningen synes i større grad å følge intensjonen om at en grunnutdanning kan gi autorisasjon, og at en videreutdanning kan gi en spesialistgodkjenning.

En manuellterapeut er en fysioterapeut med videreutdanning i manuellterapi på masternivå. Det er et krav for å bli manuellterapeut at vedkommende allerede har utdanning og autorisasjon som fysioterapeut. En autorisasjon skal sikre kvalitet og kompetanse, og bygger i utgangspunktet på en grunnutdanning og ikke en videreutdanning. Jeg er derfor glad for at helseministeren i sitt svarbrev av 30. januar skriver at man i forbindelse med arbeidet med primærhelsemeldingen vil komme tilbake til spørsmålet om en eventuell utvidelse av dagens spesialistgodkjenningsordning.

Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved at saken fremmes for Stortinget. Fullmakt til å avgjøre slike saker ble gitt av Stortinget til departementet i 1999. Skulle vi overprøve dette i denne sal i dag, ville vi måtte vurdere også alle andre autorisasjonssøknader som til enhver tid ligger til behandling. Å velge ut én for særskilt behandling, uten å ville ta noen andre, ville i hvert fall for Fremskrittspartiets del ikke være en grei måte å gjøre det på.»

NMF og Ap vil ha autorisasjon, bare for manuellterapeuter, ikke for andre

Kapittel 9 i Helsepersonelloven: Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. I § 48 om «Autorisasjon» listes opp de 29 autoriserte helseprofesjonene i Norge, deriblant fysioterapeut. Videre står det:
«Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonellgrupper som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.»

Altså: vilkårene for autorisasjon omfatter IKKE manuellterapeuter siden de allerede er autorisert som fysioterapeuter. Men hvis de nå gjorde det:

  • er pasientsikkerheten ivaretatt gjennom autorisasjon som fysioterapeut
  • er innholdet i utdanningen fysioterapi og formålet er videreutdanning av fysioterapeuter.
  • utøves yrket i utstrakt grad som fysioterapeut i kommunal helsetjeneste gjennom driftsavtale og -tilskudd for fysioterapeuter.
  • harmoniserer det over hodet ikke med andre land.

Case closed?

Det burde det, men det er nok her halmstrået ligger: Om utdanningskriteriet (at personell er utdannet for å arbeide innen helsevesenet) er det i helsepersonellovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-99), punkt 14.4.2.1, side 130, blant annet uttalt:

”Om yrket bygger på spesiell grunnutdanning eller om yrket har sin bakgrunn gjennom en tilleggsutdanning, nærmest en spesialisering, kan ha betydning ved vurderingen av om personellgruppen skal omfattes av egen autorisasjon. Dersom det finnes en autorisasjonsgivende grunnutdanning i ”bunnen”, kan det være mindre relevant å karakterisere tilleggsutdanningen som autorisasjonsgivende. Ved vurderingen må det sees på hvor lang og selvstendig tilleggsutdanningen er, og om denne leder fram til et yrke som er vesensforskjellig fra den autorisasjonsgivende grunnutdanningen.”

Altså: det er i utgangspunktet mindre relevant siden det er grunnutdanningen, fysioterapi, som er autorisasjonsgivende. Eller ikke relevant, som er konklusjonen som man har kommet til 4 ganger i Helse- og Omsorgsdepartementet og en gang i Stortinget. Som utdanningsinstitusjonene, helseforetakene, Norsk Fysioterapeutforbund, Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund og de andre autoriserte helseprofesjonene har kommet til. Som pasientforeninger og arbeidsgiverforeninger har kommet til. Grunnutdanningen er grunnlag for autorisasjon. Punktum. Case closed?

Neivel, videre kan vi se på et annet sentralt argument mot at «spesialiseringen» skal ha noe betydning for en eventuell autorisasjon. Nemlig prinsippet om dobbel autorisasjon og likebehandling av utdanninger og at man ikke ønsker en fragmentering og profesjonsdeling av helse- og omsorgstjenestene. Og det ønsker heller ikke Ap, men de (noen få?) vil gjerne gjøre et unntak og skille manuellterapi fra fysioterapi.

Blant ulike personellgrupper finnes det en rekke profesjonsinterne videre- og etterutdanningsordninger av ulikt innhold og omfang. Blant annet finnes det flere kliniske videreutdanninger på mastergradsnivå som baserer seg på autorisasjonsgivende grunnutdanning som fysioterapeut, i tillegg til flere tverrfaglige mastergradsprogram som også velges av flere fysioterapeuter. Noen eksempler er Master i klinisk nevrologisk fysioterapi, Master i idrettsfysioterapi, Master i klinisk fysioterapi, Master i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, Master i bevegelsesvitenskap og Master i helsevitenskap. I andre profesjoner som feks sykepleie, er det også mange videreutdanninger på masternivå. Videre kan det nevnes at manuellterapeuter er en av 13 personellgrupper som har søkt om, og fått nei, til autorisasjon sammen med; osteopat, musikkterapeut, hudpleier, logoped, audiopedagog, genetisk veileder, homøopat, naprapat, akupunktør, barnevernspedagog, sosionom og ernæringsfysiolog. Gir man én gruppe autorisasjon åpner man for alle. Og så kommer det flere….. Case closed?

Helsedirektoratets høringsuttalelse 10.12.13 – konsekvenser

Ikke bare påpeker helsedirektoratet at yrkesrollens innhold er godt nok ivaretatt gjennom autorisasjon som fysioterapeut og at en autorisasjon vil gå helt på tvers av internasjonale forhold, de gir også en vurdering av eventuelle konsekvenser ved en ny autorisasjon. Bl.a. dette med likebehandlingsprinsippet og videre:

Dobbeltautorisasjon: Høringsnotatet berører ikke konsekvenser av dobbeltautorisasjon. I utredning og tilleggsutredning om autorisasjon av helsepersonell fra 2008 har Helsedirektoratet anbefalt at det ikke innføres dobbeltautorisasjon av helsepersonell. HOD sluttet seg til dette i brev av 07.04.09. Autorisasjon av manuellterapeuter vil bryte med dette prinsippet. Vi vil påpeke at det etableres stadig flere videreutdanninger på mastergradsnivå for helsepersonell. Autorisasjon av manuellterapeutene vil kunne bidra til et betydelig press fra andre autoriserte helsepersonellgrupper om autorisasjon for sine videreutdanninger.

Autorisasjon av manuellterapeuter uten autorisasjon som fysioterapeut: Av høringsnotatets pkt. 4.2.2 fremgår det at med særskilt autorisasjonsordning for manuellterapeuter vil manuellterapeuter fra utlandet kunne søke direkte om slik autorisasjon uten å måtte gå veien om norsk autorisasjon som fysioterapeut. Vi kan ikke se at dette bidrar til pasientsikkerhet og kvalitet, bl.a. i forhold til de utvidede offentlige fullmaktene og portvokterrollen som manuellterapeuter har. Den norske utdanningen i manuell terapi bygger på 3-årig bachelor i fysioterapi, 1 års turnustjeneste (i kommunal helse- og omsorgstjeneste og i spesialisthelsetjenesten) og 2-årig mastergradsutdanning i manuell terapi. Som nevnt er det stor variasjon i innhold, lengde og nivå på utdanning innen manuell terapi i andre land.

Juridiske, økonomiske og administrative konsekvenser av å autorisere manuellterapeuter: Direktoratet vil påpeke at det i liten grad er redegjort for juridiske, økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget i høringsnotatet. HOD forutsetter i høringsnotatet at pasienter får samme stønad av utgifter til manuellterapi som i dag, og at manuellterapeuters adgang til refusjoner og økonomisk oppgjør med myndighetene forutsettes uendret.

En autorisasjon av manuellterapeuter vil medføre behov for en rekke lov- og forskriftsendringer dersom profesjonsgruppen skal synliggjøres i lov- og regelverk, dvs. ikke falle inn under fysioterapeut /fysioterapi.

Dersom manuellterapeuter gis egen autorisasjon må det videre tas stilling til hvilke konsekvenser dette skal få for avtaleverk mellom KS og NFF når det gjelder organisering av fysioterapitjenesten. Dette gjelder bl.a. hvordan kommunene skal forholde seg ved tildeling av driftstilskudd til henholdsvis fysioterapeuter og manuellterapeuter.

Juridiske konsekvenser: En autorisasjon av manuellterapeuter vil medføre behov for å vurdere en rekke lov- og forskriftsendringer. I folketrygdloven kapittel 5 er det bestemmelser om stønad til fysioterapi. Dersom det åpnes for autorisasjon av manuellterapeuter, legger vi til grunn at det også skal framgå av folketrygdlovens bestemmelser at stønadsordningene omfatter både fysioterapeuter og manuellterapeuter. I og med at begrepene «fysioterapi» og «manuellterapi» ikke er gjensidig utelukkende, vil det gi særskilte utfordringer i forhold til å formulere endringene.

Forslaget medfører behov for å vurdere endring i ordlyd i følgende lovparagrafer: folketrygdloven §§ 5-3 (egenandelstak 2), 5-8 (fysioterapi), 5-21(fastlønnstilskudd) og 5-25(yrkesskade) med tilhørende forskrifter. Forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi vil måtte gjennomgås med tanke på å få inn «manuellterapeuter» og «manuellterapi» på lik linke med «fysioterapeuter» og «fysioterapi». I tillegg må Forskrift om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter endres i tråd med dette, og det et kreves også endring av forskrifter til §§ 5-24 og § 5-24a (stønad til helsetjenester i utlandet). Videre må syketransportforskriften § 4 endres, samt forskrift om unntak fra vilkåret om legeerklæring når kiropraktorer og manuellterapeuter dokumenterer arbeidsuførhet.

Konklusjon: «Vedrørende administrative konsekvenser ønsker helsedirektoratet å «påpeke at det er et behov for en bedre regulering av kravene til utøvelse av manuell terapi, jf. forslag om en offentlig spesialistgodkjenningsordning for manuellterapeuter, og at det også er behov for en bedre regulering av ordningen med godkjenning av takstkompetanse mv»

Støtten fra Arbeiderpartiet henger ikke på greip

Når Tove Karoline Knutsen, representant for Ap i helse- og omsorgskomitéen, fremmet forslag om autorisasjon av manuellterapeuter i stortinget i fjor sa hun:
«Vi mener at hensynet til pasienter og til samfunnet må veie tyngre enn synspunkter fra ulike profesjoner som kanskje ikke er så begeistret for dette forslaget.»

De «ulike profesjonene» får bare bære over med nedgraderingen. Men «hensynet til pasienter og til samfunnet»? Norsk Pasientforening stemte MOT autorisasjon. Det visste Knutsen når hun sa dette. Og samfunnet, hvem er det hun sikter til? LO som vil tekkes sine medlemmer? De 3% fysioterapeuter som jobber for en ekstra autorisasjon?

Det er noe som ikke stemmer her….

PS: Med all sannsynlighet innføres direkte tilgang til fysioterapeuter neste år. Dette er for oss fysioterapeuter et historisk øyeblikk. Det vil si at vi endelig har oppnådd full anerkjennelse for vår kompetanse i å vurdere pasienter helhetlig og selvstendig. Det er en fantastisk stadfestelse av den tillit fysioterapien har fra styresmaktene. NMF synes ikke overvettes happy for dette. Det river nemlig vekk en av pilarene i argumentene for autorisasjon.