I over 9 år har manuellterapeut-miljøet i Norge vært fysisk splittet i 2 grupper/foreninger pga Norsk Manuellterapeutforenings kamp for å få autorisasjon av manuellterapeuter. Politisk splittet i flere år før den tid. Det er snaue 600 manuellterapeuter i Norge med ønske om en sterk rolle og bruk av sin kompetanse i helse-Norge. Splittet, og med forskjellige mål, har de jobbet mot hverandre. Fagmiljøet har lidd kraftig under dette. Det er bare trist – og totalt unødvendig.

Sakens kjerne:

  • En manuellterapeut (MT) er en autorisert fysioterapeut med minimum 1 års praksis og en videreutdanning (MSc) i manuellterapi
  • Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) med sine drøyt 10000 medlemmer ønsker offentlig spesialistgodkjenning for flere av spesialiseringene innen  fysioterapi, bl.a. for manuellterapeuter. 40% av manuellterapeutene er organisert i NFF, de fleste også medlem av Faggruppen for manuellterapi.
  • Norsk Manuellterapeutforening (NMF) ønsker autorisasjon av manuellterapeuter. Foreningen ble stiftet av en gruppe som brøt med NFF i 2006 for å kunne jobbe for dette.

Et mørkt 10-år

I minst 9, og opptil 13 år, har denne feiden stagget markedsføringen av manuellterapeuters kompetanse og rolle, det har spist opp ressurser (penger og tid) på politisk kamp, det har forsurnet miljøet og fellesskapet, det har revet ned en felles plattform for faglig utvikling, ført til unødvendig slitasje i miljøet rundt MT-utdanningen ved UiB og det har bremset den høyst sannsynlige godkjenningen som offentlig spesialist. Til og med fagpolitisk nøytrale fagdiskusjoner preges av negative følelser for personers ståsted. Dette har flere utenfor MT-miljøet merket seg. Bl.a. har helseministeren, ledelsen i NFF, styret i Privatepraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF) og alle utdanningsinstitusjoner for fysioterapi i Norge, uttrykt bekymring over at NMF’s autorisasjons-kamp tar fokus bort fra viktigere problemstillinger i helsevesenet, splitter miljøet og opprettholder et kunstig skille mellom manuellterapeuter og resten av fysioterapispesialitetene.

Årsmøte NMF i mars 2015

Bakteppet før møtet var at saken om autorisasjon av manuellterapeuter skulle opp i Stortinget 3 dager senere. Alle visste det. Alle visste at det ble nei til autorisasjon. 9 års kamp i egen forening, etter 4 års utredning av muligheten under NFF’s velsignelse. 4 utredninger levert av Helsedirektoratet, som alle ga sterke anbefalinger mot autorisasjon. Bl.a. kom også jurister i arbeidsgiverforeningen Spekter, som organiserer de aller fleste helseforetakene, med en klokkeren analyse av alle feilene med autorisasjonssaken i 2014.  Helse- og omsorgsdepartementet avviste egen autorisasjon for manuellterapeuter i 2014 og redegjorde grundig for det faglige og juridiske grunnlaget for avgjørelsen. Statsråden i HOD hadde dessuten gitt et solid svar ang. saken til Helse- og Omsorgskomitéen i januar i år som ikke går an å feiltolkes: autorisasjon er feil på nesten alle mulig måter og vil ikke kunne bli realitet. Kort sagt er ingen i helse-Norge enige med NMF: Tvert i mot er et samlet helse-Norge sterkt i mot særskilt autorisasjon av manuellterapeuter.

Likevel: På årsmøtet i NMF klappet et 50-talls tilstedeværende igjennom fortsatt kamp for autorisasjon.

Som en selvfølge. Som et alibi. Som et prestisjeprosjekt?

Ikke om, men når

har Ap og LO lovet NMF – autorisasjon skal det bli, vi skal jobbe for det. Alle på møtet visste også at neste stortingsvalg er i oktober 2017. Med Ap tilbake til makten finnes et lite håp i framtiden, men neppe den første og viktigste saken for et parti med comeback i regjering, og realistisk minimum 2 år ekstra før det ville være aktuelt. Og det HVIS Ap virkelig gikk inn for ekstra autorisasjon av fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi, noe som i så fall ville endret reglene for autorisasjoner i Norge og trosset både nasjonal og internasjonal praksis. Tove Karoline Knutsen fra Ap har lovet NMF å jobbe for autorisasjon. Selv om Ap i regjering for 2 år siden ikke gjorde noe med det da de hadde muligheten. Og det er en underlig lovnad fra et parti som selvsagt vet hvilken tydelig retning helsetjenestene i Norge tar. En retning der en dobbel autorisasjon av fysioterapeuter faller på steingrunn. HOD vil i framtiden ha flere helsearbeidere, ikke flere små spesialiserte profesjoner og en ytterligere fragmentert helsetjeneste. Legg til 4 ikke usannsynlige år, nytt stortingsvalg, og vi har ca 8 år før en hypotetisk autorisasjon.

Et nytt 10-år…

Og LO… Hvorfor ønsker LO autorisasjon av manuellterapeuter? Det er egentlig litt merkelig. Det er nærliggende å være enig med Unio-leder Anders Folkestad som i 2012 hevdet at LO har latt seg forføre. Gerd Kristiansen tok den gang til motmæle og hevdet at LO’s standpunkt var basert på en grundig faglig vurdering.

Det er ingen faglige argumenter for en dobbel autorisasjon som holder vann.

Skikketheten, egnetheten og pasientsikkerheten er sikret gjennom autorisasjon som fysioterapeut. Yrkesutøvelsen til en fysioterapeut og en manuellterapeut er for like. Ikke rart siden begge er fysioterapeuter som utøver fysioterapi og siden manuellterapi er en videreutdannelse for fysioterapeuter. Det er pga av den nye rollen som primærkontakt NMF mener autorisasjon er det eneste riktige. Altså en autorisasjon oppå autorisasjon som fysioterapeut fordi man bl.a. kan henvise til MR og skrive ut sykemelding. Når ble økt ansvar og lov til å skrive ut skjema grunnlag for en ny yrkesgruppe eller en dobbel autorisasjon?

Ja takk begge deler

Det er en motsetning i at man argumenterer med at man MÅ ha en ekstra autorisasjon fordi man har en annerledes yrkesutøvelse enn fysioterapeuter. Samtidig som man jobber med fysioterapitilskudd og søker på de samme tilskuddene. Burde man ikke ta konsekvensen av at man ønsker seg vekk fra fysioterapien ved å si ifra seg fysioterapitilskuddene? Å høste fruktene fra fysioterapien som man i mellomtiden jobber for å fjerne seg fra. Beleilig? Dobbeltmoralsk?

Alternativt kan man finne tilbake til opprinnelsen og essensen i valgene man gjorde og drømmene man hadde den gang man startet på fysioterapistudiet.

Så, hvorfor autorisasjon, NMF?

1) For å få beskyttet tittel. Men det gir også en offentlig spesialistgodkjenning. Et paradoks. NFF ønsker offentlig spesialistgodkjenning. Det samme ønsker for eksempel Norsk Sykepleierforbund. Den Norsk Legeforening har det for sine spesialiserte grener. En slik godkjenning er de tydelige hensiktene til regjeringen å utrede, jmr primærhelsemeldingen som ble lagt fram i mai.

Trenger MT beskyttet tittel, egentlig? Det er flere gode grunner til beskyttet tittel, bl.a. at ingen andre uten oppfylt krav om kompetanse kan kalle seg manuellterapeut. Men tenk over det: Hvem som helst med en kursrekke, utdanning eller medfødte evner kan påberope seg å tilby manuell terapi. Manuell, fra «manual» (eng.) kan bety flere ting, bl.a. «gjort med hånd». Terapi betyr løst å hjelpe seg selv eller andre med et problem, men som regel brukes det om helsehjelp. Det man ønsker er å få beskyttet «manuellterapeut» (i ett ord). Er det, og har det vært, et reelt problem? Ingen uten oppfylt kompetanse kan uansett kalle seg «Fysioterapeut».

Så hvorfor ikke «Fysioterapeut med spesialisering/videreutdanning i manuellterapi»? Eller for den saks skyld «spesialist i muskel og skjelett» som er en bedre beskrivelse av manuellterapeuter (Manuellterapeuter promoterer jo seg som «eksperter på muskel- og skjelettsystemet»). Det er for langt å skrive og si, og forstå for pasientene, er et ofte hørt motargument og trumfer lekende lett det mørke 10-året i MT-miljøets historie og gyver løs på et nytt.

NMF mener sågar at «spesialistgodkjenning (fysioterapeut, spesialist i manuellterapi/muskel og skjelett) gir en misvisende beskrivelse av manuellterapeuter. Det i seg selv er et missvisende argument – for det er det manuellterapeuter ER.

2) Markedsføring. Det å ikke ha en ekstra autorisasjon gir ingen begrensninger for markedsføringen. Bruken av medlemskontingentene, og tid, har derimot hatt stor begrensning på markedsføringen. Summen av disse faktorene begynner å bli betydelige og de brukes til (og mot) et prosjekt som ikke gagner noen, og som med all sannsynlighet ikke vil lykkes. Et samlet MT-miljø med felles ressurser burde, i løpet av brukt tid, kunne klart å gjøre manuellterapeuter kjent, selv der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Hvis det nå er vanskelig å få markedsført manuellterapeuter, hvorfor ikke røpe at vi også er fysioterapeuter? Fysioterapeuter er anerkjent i befolkningen. En fysioterapeut spesialist vil nok selge seg selv, og si seg selv hva er. Men man skal jo ikke bruke FY-ordet, FY-sioterapeut, har blitt fortalt.

Primærhelsemeldingen

Var en seier for fysioterapeutene. I tillegg til utredning av offentlig spesialistgodkjenning ligger det an til at fysioterapi igjen lovfestes som kommunalt tilbud og at det blir direkte adgang til fysioterapeuter. NMF kommenterte meldingen forbeholdent med at man uansett og fortsatt mener autorisasjon (og da altså distansert fra fysioterapi, som en ny yrkesgruppe) er det eneste riktige.

Fysioterapi-toget, med NFF i spissen, går nå med destinasjon styrket rolle i helse-Norge. 350 manuellterapeuter i NMF står igjen på perrongen der neste tog har ukjent destinasjon.

Finnes det virkelig ca 350 manuellterapeuter i Norge som innerst inne mener autorisasjon er riktig? Som mener det er så viktig at de gjerne ofrer det samlede MT-miljøet? At sin medfødte rett som manuellterapeut og mening om fysioterapiens plass i samfunnet slår standpunktet til alle utdanningsinstitusjoner i landet som utdanner fysioterapeuter, UiB som videreutdanner fysioterapeuter til manuellterapeuter og hovedorganisasjonen for fysioterapeuter NFF? Det samme standpunktet helseministeren og regjeringen landet fjellstøtt på. Er kampen for autorisasjon verdt det? 10 år uten fellesskap bak seg. 10 nye foran?

Quo vadis?

Det er blitt hevdet at flere som ble med over i NMF i 2006 hadde lovet og komme tilbake til faggruppen (NFF) hvis ikke autorisasjonen var på plass innen to år. Det er nå gått over ni. Det er kanskje på tide med en realitetssjekk. Manuellterapeutene har oppnådd mye de siste 10 årene, med bl.a. primærkontaktrollen og egne takster. Men hva har egentlig NMF utrettet av betydning? Bortsett fra å splitte MT-miljøet og skapt en indre harmoni og trivelige seminar? Det de dyktige og engasjerte personene i NMF har fått til kunne de ha fått til minst like godt i faggruppen. Minst! Nå handler det om vår egentlige posisjon i samfunnet og vår egentlige profesjon. MT er i hjelpe-mennesker-bransjen. Fysioterapeuter.

Nå må vi begynne å hjelpe oss selv til å løfte faget dit vi ønsker– som én sterk gruppe manuellterapeuter.

 Et sted å starte?

Dialog. På ett eller annet nivå, over ett eller annet tema MÅ vi samles. De første brikkene i MT-miljøets puslespill må snart legges. På ordentlig. Uten skjulte kulisser og uten kamuflert fiendtlig retorikk. Av med maskeraden og vekk med ad hominem-argumenter. En sterk faggruppe som finner den ideelle plattform for et samlet MT-miljø, der man også aksepterer sin plass i et samfunn og en helsetjeneste i utvikling, men har den grad av innflytelse som er viktig og riktig. Full autonomi er en utopi.

Eller man kan fortsatt være resignert over det hele som 2 grupper med forskjellige agenda, som jobber mot hverandre. Fastlåst i gruppebias og status quo.

Inn i et nytt mørkt 10-år for MT-miljøet?

#samling